Da var vi der!

Name: Lisbeth Senumstad
Title: Teacher
Purpose: To provide support to the education departement in teaching the rehabiliation class and carrier guidance to the formal school children.

Yez, that’t me. Plutselig er jeg altså blitt lærer som skal undervise rahabiliteringsklassen en gang i uka, være en slags mentor for CRO-barn som nå går på vanlig skole og masse annet. Men tror egentlig tittelen og alt som følger med høres litt større ut enn hva det egentlig er, men vi får bare vente å se. Litt stas er det jo uansett.

Da har vi altså vært i Uganda i snart to uker og hatt det kjempefint! Først tilbrakte vi to dager i Kampala sammen med resten av Act Now-jentene som skal være i Øst-Afrika. Disse dagene var vi mesteparten av tiden på Strømmekontoret, men vi fikk også et førsteinntrykk av vårt nye hjemland for de neste syv månedene. Og her er det fint! Masse folk, rød jord, overlastede sykler, mye trafikk og mange små sjarmerende butikkboder. Det som er litt ironisk er at den første kvelden vår mitt i Afrika, ble vi invitert til Den Norske Ambassaden. Vi fikk innbydelse med det norske løvesymbolet inngravert i gull, ”In honour of the visiting delegasions from Norway”. De andre som var invitert var noen BI-studenter og NORAD-folk, og det var egentlig litt vittig å være der. Vi kunne velge hvilken som helst drikke, og tjenerne gikk rundt å serverte diverse delikatesser, mens gjestene sto ute på balkongen og småpratet. Selv om det ikke var en veldig stor happening, så var det jo litt stas på det. Og jeg prøvde så godt jeg kunne å snakke om intellektuelle ting på en intellektuell måte, men merket at jeg ikke hadde så veldig stor erfaring akkurat der.

Men så kom dagen da Act Now-gjengen skulle skille lag og dra hvert til vaart. Maria, Semaine (lærer på CRO som var med oss i Kampala) og meg ble hentet av CRO-sjåfør Nelson og begynte turen mot Mbale. Ettersom det var lørdag var det ikke mye trafikk, så vi kunne nyte landskapet med nervene i god behold. Og ja, her er det grønt, grønt, grønt og veldig fint. Fra huset vårt i Half-London har vi god utsikt til en del fjell og ettersom jeg elsker fjell har jeg ingenting å klage over. Når det ikke er tåkete kan vi tom. se en foss langt der oppe, heilt fantastisk! Så her bor vi da i et hus med bla. hver vaar dobbelseng:) Vi har dekorert den med bla. Team-Eckbo collage i gangen så vi har fått det riktig så fint. I den andre enden av huset bor det fire gutter som passer på oss, så vi føler oss veldig trygge her nede. Akkurat nå forsvant strømmen her, så da er det på med hodelykta. Det at strømmen går er en dagligdags hendelse her nede. Hvor lenge den er borte varierer, men har ikke skapt store problemer for oss til nå.

Her i Ugaanda er det alltid mange folk ute i gatene, både på dagen og kvelden. Det er ute alt skjer, folk møtes og prates. I Norge skjer dette kun to dager i året, 17.mai og handelens dag. Men her er det alltid, og på onsdag gikk litt av grunnen opp for meg. Da var vi nemlig i Namatala-slummen. Her bor folk i jordhytter som de leier for 5000 shilling i mnd (ca. 15-20 NOK), og i disse var det ikke mye å henge inne etter. De er små og mørke. Plutselig sier Johnson (vår guide og tidligere Hald elev): ”At Hald you propably learned about people living under 1 dollar a day. This is here”. Ja…Jeg synes det er veldig vanskelig å sette seg inn i hvordan de lever, selv når jeg går der i søppelet og stanken fra et eller annet jeg ikke vil vite hva er. Men tøft er det og det er en grunn til at de fleste mzunguer ikke velger dette som turistattraksjon. Dette merket vi ganske godt, spesielt på barna. De ble nemlig ganske så ivrige når de så to mzunguer komme gående. De er så fantastisk herlig alle sammen. Veldig små og veldig skitne, men med store opprømte øyne over å se oss. For alle dere som her en forkjaerlighet for barn, kom til Mbale. Hver dag meg og Maria er paa vei hjem passerer vi et hus hvor barna kommer lopende bare for aa vinke, eller kanskje tom. faa tatt oss i handen.

Satser paa at det ikke blir like lenge til jeg faar oppdatert neste gang, men vil egentlig ikke love noen ting. Jeg har nemlig mistet minnepennen min, og internetttilgangen er ikke saa tilgjengelig og kjapp som hjemme, This is Africa. So long