tirsdag 22. april 2008

Øsende regn, pøsende regn

Regntiden er tilbake her i Uganda. Selv om den i år er litt ustabil på grunn av den globale oppvarmingen høljer det ofte ned som om noen stod og helte pøser med vann ned på oss, samtidig som tordenskrallene buldrer over oss og lynene gnistrer på himmelen. Støvet som ellers har fått benene våre til å se veldig brune ut fremtil kvelden kommer og vi dusjer og fargen forsvinner, blir samlet til søle som blir dratt nedover veien av de sterke vannstrømmene.
Regntid betyr også høysesong for flygemaurene. Om morgenen etter en regnfull natt kryr det av dem og det er vanskelig å unngå å få dem opp i ansiktet og håret. Akkurat som hvis man kommer oppi en svær myggsverm hjemme bare at disse er mye større og de finnes ikke bare i skogen, men overalt. På slike morgener kan man også se barn som graver små hull i marka som de sitter og roper nedi. Når de gjør dette kommer det flere flygemaur frem som de kan fange og spise. For noen (absolutt ikke alle) her nede er nemlig flygemaur veldig populært som snacks, de kan stekes eller bare spises rå.

Regnet kan både være til fordel og ulempe for en mzungu eller bare generelt for alle mennesker. Det kan være til fordel hvis du sitter på en restaurant og regnet hindrer deg i å gå ut. Da har du rett og slett ingent annet valg enn å bli inne, noe som gir deg god grunn til å bestille litt melke te og mandazi (en slags smultring) til dessert=) Episoder hvor det ikke kan være så positivt å være værfast er hvis du er ute og går når det plutselig begynner som verst og må bare løpe under nærmeste halvtak. Det er det også flere personer som har gjort som kanskje er veldig interessert i å snakke med deg, men som kanskje for deg ikke er så interessante og snakke med. Men så er det vanskelig å komme seg unna fordi regnet høljer ned og regntøy og paraplyer er kun er luksuseiendel velsig få har. Men stort sett liker jeg regnet og alt det kan føre med seg. Maten blir billigere fordi det får frukt og grønnsaker til å gro og vi kan kose oss inne med store kosegensere, te og film.

Regntiden var her da vi kom til Uganda, og på samme måte som den ønsket oss velkommen sier den nå farvel til oss. 7 mnd er gått og ubeskrivelig mye er sett, hørt og opplevd. Før jeg kom her hadde jeg knapt vært i en slum før, nå går jeg i Namatala slummen nesten hver dag. Noen ganger for å besøke venner, andre ganger for å kjøpe chapati eller bare fordi det er en snarvei. I Norge er temaer om demoner og heksekraft noe man sjeldent snakker om og svært svært sjeldent ser. Mange tror ikke engang på deres eksistens, men her er det vanlig å høre og også se mennesker som har demoner i seg og som trenger forbønn. På Hald husker jeg at noen av de internasjonale studentene kunne stokke kortene på en veldig rar måte og bruke ord jeg synes var upassende. F.eks istedenfor å bruke navnene til personer si: this one or that one, som om de var en ting. Eller istedenfor å si: ”She has two children”, ”She produced two children”, som om dama var en fabrikk. Nå er det jeg som er den som stokker kortene rart og måten jeg så på som rar på Hald, er normalen her nede. Jeg har også begynt å bruke helt samme uttrykk som i eksemplene overfor. Det finnes så utrolig mange kulturelle koder man ikke tenker over før man kommer til et annet land og ser at omtrent alt du gjør er annerledes. Til og med en så enkel ting som hvordan man vasker opp følte jeg jeg nesten trengte opplæring i her fordi måten man gjør det på er forskjellig. Meg og Maria har så ofte følt at folk ser på oss som skikkelig dumme her nede. Vi klarer ikke vaske ordentlig, grave i jorda ordentlig eller bare skrive et to tall riktig. Og selv om vi egentlig kan disse tingene så finnes det ulike koder på hvordan normalen er for disse tingene fra kultur til kultur. Og når noen kommer utenfra med annerledes ting, kan det være for lett for majoriteten og bare si at måten du gjør det på er feil eller teit. Men for personen det gjelder er det nettopp den måten som er vanlig og at andre skal kritisere noe du har gjort på samme måte hele livet, kan være frustrerende. Jeg skjønner så utrolig godt at folk fra andre land som kommer til Norge har problemer med å integrere seg. Spesielt når man har med sure, innelukkende og trangsynt nordmenn å gjøre. Jeg var heldig og kom til Uganda hvor alle folk jeg har møtt er kjempe hyggelige og interessert i å bli kjent med meg, men tror ikke det er det folk som kommer til Norge kan si. Vi har så sykt mange koder og det er veldig lett å se på oss selv som smartere enn dem som ikke er helt oppdatert på disse. Men de er bare vant med andre ting og hvis man hadde vært i deres hjemland ville man opplevd selv å bli fremmed og sett at de rare vanene du trodde var sære, faktisk er helt normale.


Ronald er en av de hardbarka afrikanerne som synes det er riktig så godt med litt flygemaur innimellom, nam nam.

mandag 14. april 2008

Om det å ta vare på tingene sine


Når man drar utenlands blir man alltid advart om å ta godt vare på tingene sine og passe seg for tyver og sånn. Act Now jenten
e i Uganda har dessverre sett på seg selv som litt for verdensvante og ikke vært så forsiktige verken for tyver eller bare med å ta vare på tingene sine generelt. Her kommer en oversikt over ting som har gått tapt, så for dere som skal ut til neste år, prøv å unngå dette:

Kristin og Margrethe:
· Et speilreflekskamera (mistet/stjålet, men erstattet nå)
· Et vanlig digitalt kamera (mistet/stjålet)
· Tre mobiler (to mistet og en ødelagt)
· Litt penger
· Lakener (stjålet fra tørkesnora)
· Et kamera til (ødelagt)
. En hotellnokkel

Maria og Lisbeth:
· Data (ødelagt)
· Mp3/minnepenn (glemt/stjålet)
· Digitalkamera (ødelagt)
· Ny Mp3 (kun fem sanger funker)
· To bankkort (stjålet)
· To mobiler (stjålet)
· Litt småpenger (stjålet)
· Speilreflekskamera (fikk en liten skade, men er nå fikset=))

Et lite tips fra min side: Få oversikten over områdene på de stedene du besøker hvor det er mange lommetyver (det gjorde ikke jeg), slik at du unngår å gå med mobilen i toppen på sekken eller bukselomma akkurat her. Så det er altså generelt bare viktig å ta sine forhåndsregler når det gjelder sikkerhet og huske tingene dine hvis du legger de fra deg. Enten det er ei minnebrikke på internettcafe eller et kamera i hagen. Men det skal også sies at på tross av litt småuhell har det ikke hatt mye påvirkning på oppholdet som til nå har vært heilt fantastisk=)

Det skal nok mere til enn noen materielle tap for å knekke denne gjengen ja.

mandag 7. april 2008

Ei geit!

I de siste ukene har meg og Maria snakket litt om at vi gjerne ønsket å kjøpe oss noen høns som kunne spankulere rundt i hagen vår og jeg hadde også litt lyst på en geitekilling. Men det skulle vise seg at det bare ble med snakkingen for oss for i helga kom Roger oss i forkjøpet og kjøpte ei geit og tre høner. Navnet på geita blir forøvrig avgjort ved avstemming på Rogers blogg hvis noen ønsker å stemme. Så da er Youth Center blitt et lite småbruk og jeg våkner nå til gitebreking istedenfor mobilen om morgenen. Men koselig er det, selv om geita (eller Geir som Maria kaller henne) fortsatt er litt sky av seg. Ellers så går dagene sin vante gang her nede og vi prøver å nyte de siste ukene så godt vi kan. På fredag hadde vi en slange i hagen for første gang mens vi har vært her nede. Den var riktig nok ikke så stor, men litt action fikk vi riktignok.




Roger har nå fått et kjæledyr som starter hver morgen (ettersom sykkelen hans er satt litt til siden fordi han måtte fikse på den hver dag for å få den til å starte)

tirsdag 25. mars 2008

Lisbeths ekstremsport helg

Nå sitter du kanskje å småler litt med deg selv ettersom jeg kanskje ikke er den første personen du tenker på når det gjelder de ekstreme sportsgrener (eller kanskje sportsgrener generelt), men denne helga var det ikke akkurat småtterier jeg bega meg ut på.
Etter å ha feiret jul på ganske så utradisjonelt vis kunne vi ikke gjøre det annerledes med påskeferien. Men mens juleferien ble feiret med full avslapping langs bassengkanten var påsken preget av litt høyere pulsnivå. Turen gikk nemlig til Jinja og The Source of the Nile med rafting og strikkhopp på programmet. Jeg hadde ikke gjort noen av delene før så var ganske spent, men av en eller annen grunn var det raftinga jeg gruet meg mest til. Noen av strykene jeg tok var nemlig var nemlig stryk i grad fem (grad seks er det meste), noe jeg ikke tror vi har i Norge ei gang. Strykene var heilt ekstreme og skjønner egentlig ikke helt hvordan alle klarer å overleve. Men det gjorde vi da og det var sykt gøy! Det var bare litt ille på toppen av strykene når man ikke visste hvordan det ville ende. Men var heldig med båten jeg var i for vi tippet kun ei gang=) Det eneste som var litt kjipt, men som egentlig bare lagde litt mer action var at det plaskregnet stort sett hele tida, og tillegg lynte og tordnet det. Og der satt vi, mitt utpå Nilen og jeg merket at jeg brøt samtlige av advarslene jeg fikk som liten om hvordan oppholde meg i tordenvær. Men ingen farlige situasjoner oppstod og på tross av kulda var det riktig en riktig så gøy opplevelse.

Dagen etterpå var det strikkhoppet som sto for tur. Dette er noe jeg egentlig alltid har lyst til å gjøre, men følte meg ikke helt klar når de andre gjorde det på infield. Men denne gangen var det nå eller aldri og jeg gledet meg egentlig bare. Jeg gledet meg helt til strikken var festet rundt beina og jeg skulle begynne å gå til kanten. Først var jeg nervøs for at jeg ikke skulle hoppe riktig, holde armene riktig og se riktig. Men når jeg nærmet meg kanten forsvant alt dette og jeg kunne ikke begripe hva jeg hadde gitt meg ut på og hva jeg var i ferd med å gjøre. Bare hoppe ut fra et tårn med en erfaring ikke høyere en 3-meteren bak meg… Så begynte en stemme å telle ned: ”3-2-1-bugee!!!”, og plutselig var jeg i lufta styrtende nedover mot Nilen. Først hylte jeg, så fikk jeg en liten klump i halsen, så var det kjempegøy. Jeg kunne ikke helt skjønne at jeg faktisk hadde gjort det, men jeg forsto ganske raskt at jo, det hadde skjedd. Alle redselstanker om nakkesleng og ubehag var borte for det merket jeg absolutt ingenting til. Så da hang jeg der da en liten stund før en båt kom og fanget meg opp. Etterpå ville jeg egentlig bare gjøre det igjen, men prisen ble en liten hindring.
Dette bildet er altså tatt noen få minutter før det skulle skje. Margrethe som tok det sa jeg skulle vise mine indre følelser der og da som egentlig bare var glede, men dette var hun ikke fornøyd med. Defor måtte jeg late som jeg var litt redd også (prøve hvert fall), noe jeg ble etterhvert også på ordentlig.

Da kastet jeg meg ut.

Og der hang jeg da. Lettet og veldig glad=)

mandag 17. mars 2008

Ny rehabiliteringsklasse

Her i Uganda flyr ukene noe bloggen har baert preg av de siste ukene. Paa CRO har vi naa startet igang med ny rehabiliteringsklasse og de er saa utrolig herlige. Selv om undervisningen den gamle klassen fikk var enkel og grei for meg aa folge med paa, er denne enda lettere. ABC og 123 er det som staar paa timeplanen samt aa laere seg aa si: "Im sitting down", naar de sitter nede, saa reiser de seg og sier : "Im standing up", og slik kan de holde paa en stund.


For hver time maa vi dele ut tavler og kritt til alle sammen
Naar uhellet er ute er CRO klinikken heldigvis ikke langt unna noe denne gutten har benyttet seg av:)

Saa maa jeg bare ta med et bilde av denne jenta her. Navnet er Mercy og hun er babyen min paa CRO. Naar hun ble fodt ble hun forlatt paa sykehuset og har ingen familie. Men heldigvis var det et snill dame som jobbet paa sykehuset som tok henne til seg og gav henne et hjem. Selv om de fleste ikke har saa mange penger her nede er det utrolig mange som likevel tar til seg foreldrelose unger. Kanskje foreldrene er dode av aids og barna er etterlatt til seg selv. Da har vi hort saa mange eksempler paa nabomodre som har barn selv og i utgangspunktet ikke raad til aa ha dem i det hele tatt. Men likevel tar de til seg flere barn og gir dem et liv slik det er ment aa vaere. Disse beundrer jeg utrolig mye. Saa lenge det finnes hjerterom finnes det husrom=)

lørdag 16. februar 2008

Dan er blitt skolegutt!

Rundt juletider kunne dere lese i Fevennen om Dan. Da bodde han fortsatt på gata, noe han har gjort i mange år ettersom han ikke har noe familie å være med. Men nå har en av de eldre guttene på CRO tat han hjem til seg og forrige uke begynte han også på skolen. La oss håpe at det vil vare denne gangen. He looks sooo smart!


For de som ikke har fått det med seg så har jeg fylt 20 år siden sist! Hadde egentlig ikke tenkt det skulle bli noe sørlig feiring, men da jeg kom hjem fra jobb hadde Marias søstre pyntet op biblioteket og stelt istand med gele, fruktsalat og sjokolademousse:) Utrolig koselig



Biblioteket dekorert til fest

Noe utadisjonell bursdaggave, men gleden var likevel stor=)



Ronald tester ut det nye utvalget av rar mat fra Norge. Sjokolademoussen og geleen gle ned, men lakrisen fikk frem en del grimaser.



For et par uker siden hadde vi besøk av en gruppe nordmenn fra Skrik-aksjonen. Da tok vi turen opp til Sipi falls, noen fossefall en times kjøretur fra Mbale.


Gunhild (som reiste i den gruppa), Charles og meg nyter utsikten



Tilslutt må jeg presentere den nyinnflyttede nordmannen her i Mbale. Roger er hans navn og det tok ikke mange dagene her nede før han gikk til innkjøp av motorsykkel. Noe som betyr gratis boda for oss når behovet skulle være der:)

fredag 25. januar 2008

Tvilsomme komplimenter og litt rare bemerkelser+ bilder:)

Som hvit i Afrika må man være forberedt for å få en del kommentarer man ikke ville hørt hjemme i Norge. I begynnelsen av oppholdet for eksempel, når bena våre fikk et nytt plaster for hver dag, var interessen svært stor for å holde seg oppdatert om hvordan sårene grodde. Føttene ble studert nøye og vel av ganske så mange. Litt ubehagelig, men våre sårede ben fikk hvert fall veldig mye omtanke og oppmerksomhet. Men det skulle vise seg at afrikanere er ganske så interessert i flere detaljer ved de hvite gjestene. Her kommer et lite utvalg:

-Maria har lært at hun har 4 striper i pannen når hun hever øyenbrynene. En konklusjon som ble tatt etter at James og Ronald hadde observert og diskutert veldig nøye.
-“So, are you thinking about shaving this off?” Jeg fikk spørsmålet av noen jenter på CRO som synes vekstene på armen min er veldig merkelige. (Dette gjelder egentlig samtlige her nede)
-Føflekker er også en ting som vekker stor oppmerksomhet blant folk og jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har spurt hva det er, eller om det gjør vondt. Fasinert av at huden til Maria flasset av prøvde noen på å skrape vekk de rare flekene også, men de satt nok fast.
-“I can see that you’re putting on weight”. Gidder ikke si mer engang.
-“I can see that you’re redusing” Ronald snakker om hårene på Marias arm.
-En liten gutt kommer å stryker meg på armen, men trekker den fort tilbake igjen i redsel for at den hvite fargen har smittet over.
-“You look sooo smart!!!” Sier en meget oppriktig James til meg når Maria holder på å klippe meg og håret er satt opp hulter til bulter i små klyper.
-“What is happening to your face? You’re so PINK!!!!?” Peter er fortvilet over hva som har skjedd med Kristin etter at hun har hatt aerobic.

Tilslutt en liten kommentar fra en ganske så fortvilet Maria når de ikke ville slippe oss ut av landet til jul: “Jeg SKAL ut av dette dritt-landet! Er det ikke noe her som heter korrupsjon?”

Ananasplanting:






Utdeling av grøt på CRO



Gode venner:)

Ronald og meg koker bønner ute i hagen



Jeg prøver å røre i den store posho gryta på CRO



Nok en gang litt matlaging, denne gang chapati

James og Francis på kjøkkenet

Noen fra Youth-Center gjengen (der vi bor altså): Ronald, Simon, Francis og James. En herlig gjeng:)