Lisbeths ekstremsport helg

Nå sitter du kanskje å småler litt med deg selv ettersom jeg kanskje ikke er den første personen du tenker på når det gjelder de ekstreme sportsgrener (eller kanskje sportsgrener generelt), men denne helga var det ikke akkurat småtterier jeg bega meg ut på.
Etter å ha feiret jul på ganske så utradisjonelt vis kunne vi ikke gjøre det annerledes med påskeferien. Men mens juleferien ble feiret med full avslapping langs bassengkanten var påsken preget av litt høyere pulsnivå. Turen gikk nemlig til Jinja og The Source of the Nile med rafting og strikkhopp på programmet. Jeg hadde ikke gjort noen av delene før så var ganske spent, men av en eller annen grunn var det raftinga jeg gruet meg mest til. Noen av strykene jeg tok var nemlig var nemlig stryk i grad fem (grad seks er det meste), noe jeg ikke tror vi har i Norge ei gang. Strykene var heilt ekstreme og skjønner egentlig ikke helt hvordan alle klarer å overleve. Men det gjorde vi da og det var sykt gøy! Det var bare litt ille på toppen av strykene når man ikke visste hvordan det ville ende. Men var heldig med båten jeg var i for vi tippet kun ei gang=) Det eneste som var litt kjipt, men som egentlig bare lagde litt mer action var at det plaskregnet stort sett hele tida, og tillegg lynte og tordnet det. Og der satt vi, mitt utpå Nilen og jeg merket at jeg brøt samtlige av advarslene jeg fikk som liten om hvordan oppholde meg i tordenvær. Men ingen farlige situasjoner oppstod og på tross av kulda var det riktig en riktig så gøy opplevelse.

Dagen etterpå var det strikkhoppet som sto for tur. Dette er noe jeg egentlig alltid har lyst til å gjøre, men følte meg ikke helt klar når de andre gjorde det på infield. Men denne gangen var det nå eller aldri og jeg gledet meg egentlig bare. Jeg gledet meg helt til strikken var festet rundt beina og jeg skulle begynne å gå til kanten. Først var jeg nervøs for at jeg ikke skulle hoppe riktig, holde armene riktig og se riktig. Men når jeg nærmet meg kanten forsvant alt dette og jeg kunne ikke begripe hva jeg hadde gitt meg ut på og hva jeg var i ferd med å gjøre. Bare hoppe ut fra et tårn med en erfaring ikke høyere en 3-meteren bak meg… Så begynte en stemme å telle ned: ”3-2-1-bugee!!!”, og plutselig var jeg i lufta styrtende nedover mot Nilen. Først hylte jeg, så fikk jeg en liten klump i halsen, så var det kjempegøy. Jeg kunne ikke helt skjønne at jeg faktisk hadde gjort det, men jeg forsto ganske raskt at jo, det hadde skjedd. Alle redselstanker om nakkesleng og ubehag var borte for det merket jeg absolutt ingenting til. Så da hang jeg der da en liten stund før en båt kom og fanget meg opp. Etterpå ville jeg egentlig bare gjøre det igjen, men prisen ble en liten hindring.

Dette bildet er altså tatt noen få minutter før det skulle skje. Margrethe som tok det sa jeg skulle vise mine indre følelser der og da som egentlig bare var glede, men dette var hun ikke fornøyd med. Defor måtte jeg late som jeg var litt redd også (prøve hvert fall), noe jeg ble etterhvert også på ordentlig.

Da kastet jeg meg ut.

Og der hang jeg da. Lettet og veldig glad=)