Da var det igjen på tide med en oppdatering og i den anledning tenkte jeg å skrive litt mer utfyllende om livet på CRO. Selv om ingen dager er helt like, så er det hvert fall noen ting som er så å si fast på programmet: Vi begynner dagen klokka 08.30 og starter med ”Morning-Devotion”, med staben. Dette er et lite møte hvor vi først synger i kanskje 20 min, ber, også er det en som holder en liten andakt. Dette er utrolig fint å være med på og spesielt bidrar musikken til dette. Vi bruker ingen instrumenter bortsett fra vokal og trommer. Vi synger en del engelske sanger, men også en del afrikanske. Selv om jeg ikke kan alle disse ennå (de har ganske mange), så gjør det ingenting. Alle synger fritt ut den stemmen som passer dem best og det klinger bare kjempefint. Og iblant, hvis stemningen er riktig på topp skal man ikke se bort ifra at noen reiser seg og begynner å danse. Noen ganger er vi med på barnas Devotion som jeg har lagt ut litt bilder fra tidligere. Og samme greia der; Unger som spiller kjempekult på trommer, mens alle andre danser og synger ut av full hals. Herlig er det også å høre på når hvert møte avsluttes med velsignelsen og barna roper ut i kor: ”May the grace of our Lord, Jesus Christ and the love of God and the fellowship of the holy spirit be with us now and for ever more.”

Etter Devotion er det tid for å hilse på kollegene og fortelle hvordan det står til med hjemmet, hvordan ettermiddag, kvelden og natten har vært og hvordan formen er. Så er det klart for street-walk. Dvs. at vi går rundt i byen for å se etter nye og gamle gatebarn å prøve å få dem med til CRO. Fra begynnelsen så synes jeg egentlig ikke at dette var så ille (i forhold til inntrykk og sånn), men nå må jeg kjempe mot tårene omtrent hver gang. Vi har alltid noen faste steder vi passerer og et av disse er taxi parken hvor guttene pleier å vaske seg. Ved siden av vaskeplassen er det også en søppelhaug som fører til at plassen kryr av fluer og lukten er rett og slett bare grusom. På søppelhaugen er det alltid noen som er ute og leter etter mat eller tomflasker de kan selge. Og det er bare så utrolig vondt å se. Noen ganger er det kanskje en gammel mann, en annen dag to søstre. Og der går de, omringet av fluer mens de graver for å se om de finner noe de kan leve av resten av dagen. En dag så jeg også en mann som jaget en ”Mad-man” med en stor spade. ”Mad people” er de som er absolutt lavest på rangstigen i dette samfunnet. Ingen respekt og ingen verdi, du er bare gal og har ikke mulighet til noe ordentlig liv, kun fordi du er tilbakestående eller har en psykisk sykdom. Så står jeg der og ser på synet samtidig som gategutter kommer hen for å hilse. Klærne deres er skitne, huden inntørket og full av arr. Blikket er sløvt, og årsaken til det blir avslørt av lukten og ei lita hvit fille de kanskje holder i handa. Sniffingen er det som skal til for å overleve de kjølige nettene, men også det som gjør at veien tilbake fra gata blir enda vanskeligere. Hjernen blir redusert og avhengigheten vanskelig å bli kvitt. Mange av guttene vi møter her, har prøvd å bli omplassert og gått på skole mange ganger, men de vender likevel tilbake til gata. Her er de selvstendige og kan gjøre som de vil uten at noen voksne skal bestemme over dem. Her tar de småjobber så de har råd til litt mat, lim og se en film innimellom. Men noen ganger møter vi også nye unger som blir med oss. En av disse traff vi mens han satt og spiste noe mat han hadde funnet i søpla. Vi snakker med ham, spør om hvorfor han er på gata og forteller at CRO har lyst til å hjelpe ham. Og akkurat det er så fantastisk å se. En samtale og livet har gått fra å være totalt håpløst til å få håp og fremtid. Gutten sa at dette var første dagen på gata og grunnen til at han spiste den maten var fordi han hadde gått sulten til sengs kvelden før. Familiesituasjonen var veldig tøff og de hadde ikke lenger råd til å ha ham på skole. Vi tok ham med til CRO hvor han forklarer hele situasjonen sin til sin egen kontaktperson som alle barna har, og de kontakter hjemmet og gir den støtten som trengs. Hvis barnet har blitt misbrukt av noen i huset er det vanlig at barnet blir omplassert til andre slektninger.

Etter street-walk er det te-tid, før vi er med rehabiliteringsklassen. Da er vi enten i klasserommet og har undervisning eller er på fielden. I klasserommet er vi hjelpelærer og på fielden blir det fotball, fresbee og lek. Så er det lunsjtid med helt fantastisk mat og drikke. Resten av dagen går oftest med til sosial tid med barna, kanskje litt kontorarbeid og ikke minst en tur på kjøkkenet for å gi O.B en god klem. Han er kokken på CRO sammen med Mama Edith og de er begge to kjempe herlige. Alltid blide og fornøyde og alltid glade for å få besøk. Innimellom kan jeg også være her litt hvis de trenger hjelp til noe, eller vi ser film med ungene, noe de gjør en del ganger i uka. Vi har også vært med på hjemme besøk som sosialarbeiderne har for å kartlegge hjemmeforholdene til barna.

Det er altså litt av hverdagslivet her nede og det er litt spesielt når man går til sengs om kvelden og skal be natta bønnen. Når jeg var liten ba vi alltid om at alle barn på jorden måtte få ei trygg og god natt og at de ikke måtte være sultne. Men det er litt annerledes når man kan nevne barn man vet ligger og skal sove på gata med navn og kjenner dem.