Manager Liz

Denne uka dro likesågodt hele CRO-staben på retreat, så da var det Maria, meg og de eldste guttene som var igjen for å drive skuta. Først fikk meg og Maria litt småpanikk når vi hørte dette, men det skulle vise seg at dette ikke var nødvendig. Det som er litt annerledes med elever her i Afrika (hvert fall de på CRO) enn de i Norge, er at når lærerne er borte så er de mye greiere enn til vanlig. Det vil si at vi kun har hatt en liten slåsskamp og nesten ingenting småkrangling, noe som vi er veldig godt fornøyd med. Mens det stort sett var de eldre guttene som sto for mat og vaskeorganiseringen hadde vi litt undervisningsopplegg for ungene og morgen- devotion med dem to av dagene. Den første dagen måtte alle opp å se i et speil på det aller mest verdifulle Gud har skapt. Og i dag kastet vi en bøtte med vann over meg for å illustrere hvordan Gud vasker bort alt det gale vi har gjort. Tror de synes det var gøy, men tror de fikk litt sjokk også ettersom andaktene ellers kun er ren lesing fra Bibelen. Ellers har vi lært dem hvordan man lager spå, hatt litt sportsprogram, tegnet tegninger til barn i Norge, lært noen kroppsdeler på engelsk og hatt litt geografi.

Ellers så har det skjedd utrolig mye de siste ukene. Vi har vært ved Lake Victoria, en ti-minutters spasertur til Kenya, i Kampala, bryllup, graduation-ceremony og en del fotballkamper. I Kampala ble jeg en mobil og to bankkort fattigere. Så da lærte jeg at selv om man aldri har blitt ranet før, er det likevel viktig å være forsiktig ettersom en gang alltid må være den første. Så legger jeg endelig med noen bilder fra noe av livet her nede.

Kristin og meg på boda i Kampala

Teacher Nicholas og jeg nyter et av dagens høydepunkt, nemlig te-tid. Dette er ikke hvilken som helst te, men Chai-te. Dvs te som er blandet med melk istedenfor vann, utrolig godt!

Maria og meg ved Lake Victoria. Her var vi med en venn Charles og noen av vennene hans fra universitetet

Piano og gitar har vi ikke, men trommene er der alltid. Dette er fra et morgenmøte med ungene.

Det er alltid barna selv som leder lovsangen. Det er alltid noen som melder seg frivillig og de tar det på sparken hver gang.

Mind the chick!

Hvis du noen gang har vært i London og tatt subwayen har du ganske sikkert lagt merke til skiltet: “Mind the gap”. På bussen i Uganda synes jeg de burde få tilsvarende bare med en liten korreksjon til: “Mind the chick”.

Forrige helg tok meg og Maria nemlig en liten tur til Kampala for å besøke Kristin og Margrethe. Men for å komme dertil måtte vi først gjennom en busstur som kunne minne litt om en simulator-tur i dyreparken. Forskjellen var bare at det eksotiske landskapet var ekte, de uventede humplene var ikke under kontroll i det hele tatt og hønevingene som flakset ved beina ikke bare var en bra effekt, men ordentlige høner. Idet jeg satt meg på sete sa Maria til meg at jeg hadde ei høne under sete. Jeg lo litt og synes det var riktig så trivelig. Først lå den ganske stille, men etter hvert ble det til at jeg måtte sitte med utstrakte ben hele tiden for å ikke trå på den. Fra begynnelsen av var det bare vittig, men etter en stund litt irriterende. Etter hvert fant jeg ut at det ikke bare var ei høne under sete, men to og i tillegg var det flere under setene rundt meg, så det viste seg å være rene hønsehuset der nede. Litt skuffet over at ingen av dem verpet noen egg, men med bunede ben i en varm og trang buss, hvor de hele tiden levde under høy risiko av å bli trykket ned av mennesker gående i midtgangen, er det forståelig at det ikke var så lett å konsentrere seg.

Noe som er veldig greit når man tar buss i Afrika er den enkle tilgangen til å få handlet ting. Når bussen stopper for eksempel trenger man ikke å stresse ut på en bensinstasjon for å stå i en lang kø, og kanskje få tid til å kjøpe ei pølse. Her kan du bare sitte pent på plassen mens ivrige selgere prøver å selge deg grillspyd, kyllinglår, drikke, mais, og du trenger ikke stresse i det hele tatt. Og i de to-tre timene man sitter og venter på at bussen skal gå kan man også bruke tiden effektivt når det gjelder handling. Radioer, mobiler, barneleker, sko, klær, lommetørklær, dressjakker, slips, smykker, vesker, godteri og lommelykter er bare noe av utvalget. Hvis du har planer om å fra til Afrika i den nærmeste framtid, vil jeg anbefale og gjøre alle innkjøpene fra bilsetet. Avslappende og effektiv shopping, perfekt for deg som ikke har den beste shopping- kondis eller humøret.

Selv om Uganda er et veldig frodig land, er det ikke mange innsjøer eller elver. Derfor ble fristelsen stor etter å bade idet vi passerte Nilen og solen glitret i vannet. Rett etterpå jeg har tenkt dette, roper Maria med stor entusiasme til meg at hun ser en krokodille svømmende der nede, så da trakk jeg det tilbake. Det er også en av tingene som gjør busstur i Uganda litt mer spennende enn i Norge. Istedenfor å se etter elger og rådyr, ser vi etter apekatter og krokodiller:)

Men så kom vi da til Kampala, møtte Kristin og Margrethe og fikk se hvordan de har det i heimen. Og selv om jeg våknet opp med en liten, mørk unge stirrende ned på meg gjennom vinduet rett over senga, var det veldig koselig å bo der. Helga var meget vellykket. Vi spiste pizza (som det ikke er mye av i Mbale), is og ikke minst libanesisk mat av alle ting. Skjønner ikke helt hvorfor jeg valgte akkurat dette, men det var ganske så godtJ På lørdagskvelden traff vi også Fokus-teamet og var på restaurant med dem. Veldig koselig å treffe dem og høre hvordan de hadde det. Selv om vi har en veldig ulik hverdag var noen av opplevelsene og erfaringene ganske like.
Så ble det søndag, og en ny busstur ventet. Denne gangen hønsefri og mye mer stabil.