Lisbeths ekstremsport helg

Nå sitter du kanskje å småler litt med deg selv ettersom jeg kanskje ikke er den første personen du tenker på når det gjelder de ekstreme sportsgrener (eller kanskje sportsgrener generelt), men denne helga var det ikke akkurat småtterier jeg bega meg ut på.
Etter å ha feiret jul på ganske så utradisjonelt vis kunne vi ikke gjøre det annerledes med påskeferien. Men mens juleferien ble feiret med full avslapping langs bassengkanten var påsken preget av litt høyere pulsnivå. Turen gikk nemlig til Jinja og The Source of the Nile med rafting og strikkhopp på programmet. Jeg hadde ikke gjort noen av delene før så var ganske spent, men av en eller annen grunn var det raftinga jeg gruet meg mest til. Noen av strykene jeg tok var nemlig var nemlig stryk i grad fem (grad seks er det meste), noe jeg ikke tror vi har i Norge ei gang. Strykene var heilt ekstreme og skjønner egentlig ikke helt hvordan alle klarer å overleve. Men det gjorde vi da og det var sykt gøy! Det var bare litt ille på toppen av strykene når man ikke visste hvordan det ville ende. Men var heldig med båten jeg var i for vi tippet kun ei gang=) Det eneste som var litt kjipt, men som egentlig bare lagde litt mer action var at det plaskregnet stort sett hele tida, og tillegg lynte og tordnet det. Og der satt vi, mitt utpå Nilen og jeg merket at jeg brøt samtlige av advarslene jeg fikk som liten om hvordan oppholde meg i tordenvær. Men ingen farlige situasjoner oppstod og på tross av kulda var det riktig en riktig så gøy opplevelse.

Dagen etterpå var det strikkhoppet som sto for tur. Dette er noe jeg egentlig alltid har lyst til å gjøre, men følte meg ikke helt klar når de andre gjorde det på infield. Men denne gangen var det nå eller aldri og jeg gledet meg egentlig bare. Jeg gledet meg helt til strikken var festet rundt beina og jeg skulle begynne å gå til kanten. Først var jeg nervøs for at jeg ikke skulle hoppe riktig, holde armene riktig og se riktig. Men når jeg nærmet meg kanten forsvant alt dette og jeg kunne ikke begripe hva jeg hadde gitt meg ut på og hva jeg var i ferd med å gjøre. Bare hoppe ut fra et tårn med en erfaring ikke høyere en 3-meteren bak meg… Så begynte en stemme å telle ned: ”3-2-1-bugee!!!”, og plutselig var jeg i lufta styrtende nedover mot Nilen. Først hylte jeg, så fikk jeg en liten klump i halsen, så var det kjempegøy. Jeg kunne ikke helt skjønne at jeg faktisk hadde gjort det, men jeg forsto ganske raskt at jo, det hadde skjedd. Alle redselstanker om nakkesleng og ubehag var borte for det merket jeg absolutt ingenting til. Så da hang jeg der da en liten stund før en båt kom og fanget meg opp. Etterpå ville jeg egentlig bare gjøre det igjen, men prisen ble en liten hindring.

Dette bildet er altså tatt noen få minutter før det skulle skje. Margrethe som tok det sa jeg skulle vise mine indre følelser der og da som egentlig bare var glede, men dette var hun ikke fornøyd med. Defor måtte jeg late som jeg var litt redd også (prøve hvert fall), noe jeg ble etterhvert også på ordentlig.

Da kastet jeg meg ut.

Og der hang jeg da. Lettet og veldig glad=)

Ny rehabiliteringsklasse

Her i Uganda flyr ukene noe bloggen har baert preg av de siste ukene. Paa CRO har vi naa startet igang med ny rehabiliteringsklasse og de er saa utrolig herlige. Selv om undervisningen den gamle klassen fikk var enkel og grei for meg aa folge med paa, er denne enda lettere. ABC og 123 er det som staar paa timeplanen samt aa laere seg aa si: "Im sitting down", naar de sitter nede, saa reiser de seg og sier : "Im standing up", og slik kan de holde paa en stund.

For hver time maa vi dele ut tavler og kritt til alle sammen

Naar uhellet er ute er CRO klinikken heldigvis ikke langt unna noe denne gutten har benyttet seg av:)

Saa maa jeg bare ta med et bilde av denne jenta her. Navnet er Mercy og hun er babyen min paa CRO. Naar hun ble fodt ble hun forlatt paa sykehuset og har ingen familie. Men heldigvis var det et snill dame som jobbet paa sykehuset som tok henne til seg og gav henne et hjem. Selv om de fleste ikke har saa mange penger her nede er det utrolig mange som likevel tar til seg foreldrelose unger. Kanskje foreldrene er dode av aids og barna er etterlatt til seg selv. Da har vi hort saa mange eksempler paa nabomodre som har barn selv og i utgangspunktet ikke raad til aa ha dem i det hele tatt. Men likevel tar de til seg flere barn og gir dem et liv slik det er ment aa vaere. Disse beundrer jeg utrolig mye. Saa lenge det finnes hjerterom finnes det husrom=)