lørdag 20. oktober 2007

Kjoep Start-broed!

Foerst vil jeg bare si at dere maa kjoepe masse Start-broed! Litt av pengene fra hvert broed gaar nemlig til stadion som skal bygges til CRO laget her i Mbale. Og det trengs saa det er bare aa loepe aa kjoepe!

Etter aa ha tilbrakt nesten to uker i Mbale, fikk meg og Maria endelig mannet oss opp til aa teste ut boda boda-syklene. Til naa har vi takket fint nei og gladlig tatt beina ibruk hver oertende gang vi passerer boda-guttene daglig. Vi har nemlig fryktet det litt ettersom alle jentene bruker skjoert og sitter med begge beina paa same side. Og det ser ikke alltid like lett ut aa holde balansen naar det hompler som verst. Men paa tirsdag slo vi oss loes: vi var nemlig saapass vulgaere at vi tok paa oss bukser slik at vi kunne sitte paa guttemaaten, og lettere holde balansen. Men sjaafoerene var (hvertfall denne gangen) Ganske saa flinke, saa iblant kunne turen virklig nytes. Temperaturen var helt perfekt og naar vinden I tillegg blaaser i haaret kan det ikke bli bedre. Noe helt annet enn aa gaa aa steke I den varme morgensola mens gnagsaarene bare blir stoerre og stoerre. Saa da satt jeg der da… Vinker lit tog hilser til dem som roper mzungu, mens jeg niter det afrikanske landskapet. Utrolig klisje, men slik er det bare. Saa var vi fremme ved CRO hvor vi denne uka har hatt den store klappelekeuka. Si si my baby og En mann han dro til Kina har konstant blitt sunget. Og jeg har folelt meg Julie Andrews I Sound of Music, bare uten gitaren og barna med CRO t-skjorter istedenfor gardin-kjoler. Du der det kanskje for deg, og du ser riktig.

Denne uka har vi hatt besoek av Kristin og Margrethe som var paa business-tur til Mbale. De var en del med oss paa CRO, ogsaa var vi med dem litt paa CHRISC opplegg. Vi har ogsaa vaert paa Home Visits i slummen. Da besoekte vi hjemmene til noen CRO-barn for aa hoere hvordan de hadde det. Disse turene gjoeres av social workerne pa CRO flere ganger i uken for aa se at barna har det greit i fohold til mattilgang, om noen i familien er syke osv. Denne gangen hadde vi en gjen paa 20-30 unger hengende (bokstavelig talt) paa oss gjennom hele rundturen. Et sted satt vi oss ned og de sang og danset for oss. Dette er en ganske viktig del av livet deres, ettersom det nesten er den eneste tilhoerigheten de har igjen til sin gamle stamme og kultur som de har maatet flykte fra. Og dansinger er imponerende. Noen steder gaar det mest i hopping, mens noen har helt ekstreme hofte og skuldervrikk. Ungene paa CRO synes det er veldig goey naar meg og Maria proeve oss. Men tror egentlig at vi har underholdt flee enn bare ungene paa senteret naar vi har proevd oss. Kan ikke akkurat si at bevegelsene ligger saa veldig naturlig, saa jeg tror ikke dere skal forvente dere noe dansekurs naar dere kommer hjem akkurat.

Etter jobb igaar skulle vi ut for aa handle litt klaer. Kleskoden er nemlig litt annerledes her enn i Norge, saa skjoert og t-skjorter trengtes. Va passet paa aa gaa rett etter jobb, slik at strommen fortsatt var paa. Tidligere i uken fikk vi nemlig erfart at det ikke er saa lett aa handle klaer naar butikken er bekmoerk. Men naa var det lys og ikke noe problem. Det eneste som var litt kjedelig var at alle de andre fant klaer, mens jeg endte opp med ei tre-sleiv. Typisk meg, men vi trengte det faktisk (hvertfall litt), saa da var jeg straalende fornoeyd. Etter en svaert vellykket shoppingtur gikk vi paa resautant for aa spise vaar nye livrett, chapati og boenner (som faktisk er utrolig godt!). Du kan tro det eller ei, men kresne Lisbeth er alldeles ikke saa kresen lenger.

mandag 15. oktober 2007

Da var vi der!

Name: Lisbeth Senumstad
Title: Teacher
Purpose: To provide support to the education departement in teaching the rehabiliation class and carrier guidance to the formal school children.

Yez, that’t me. Plutselig er jeg altså blitt lærer som skal undervise rahabiliteringsklassen en gang i uka, være en slags mentor for CRO-barn som nå går på vanlig skole og masse annet. Men tror egentlig tittelen og alt som følger med høres litt større ut enn hva det egentlig er, men vi får bare vente å se. Litt stas er det jo uansett.

Da har vi altså vært i Uganda i snart to uker og hatt det kjempefint! Først tilbrakte vi to dager i Kampala sammen med resten av Act Now-jentene som skal være i Øst-Afrika. Disse dagene var vi mesteparten av tiden på Strømmekontoret, men vi fikk også et førsteinntrykk av vårt nye hjemland for de neste syv månedene. Og her er det fint! Masse folk, rød jord, overlastede sykler, mye trafikk og mange små sjarmerende butikkboder. Det som er litt ironisk er at den første kvelden vår mitt i Afrika, ble vi invitert til Den Norske Ambassaden. Vi fikk innbydelse med det norske løvesymbolet inngravert i gull, ”In honour of the visiting delegasions from Norway”. De andre som var invitert var noen BI-studenter og NORAD-folk, og det var egentlig litt vittig å være der. Vi kunne velge hvilken som helst drikke, og tjenerne gikk rundt å serverte diverse delikatesser, mens gjestene sto ute på balkongen og småpratet. Selv om det ikke var en veldig stor happening, så var det jo litt stas på det. Og jeg prøvde så godt jeg kunne å snakke om intellektuelle ting på en intellektuell måte, men merket at jeg ikke hadde så veldig stor erfaring akkurat der.

Men så kom dagen da Act Now-gjengen skulle skille lag og dra hvert til vaart. Maria, Semaine (lærer på CRO som var med oss i Kampala) og meg ble hentet av CRO-sjåfør Nelson og begynte turen mot Mbale. Ettersom det var lørdag var det ikke mye trafikk, så vi kunne nyte landskapet med nervene i god behold. Og ja, her er det grønt, grønt, grønt og veldig fint. Fra huset vårt i Half-London har vi god utsikt til en del fjell og ettersom jeg elsker fjell har jeg ingenting å klage over. Når det ikke er tåkete kan vi tom. se en foss langt der oppe, heilt fantastisk! Så her bor vi da i et hus med bla. hver vaar dobbelseng:) Vi har dekorert den med bla. Team-Eckbo collage i gangen så vi har fått det riktig så fint. I den andre enden av huset bor det fire gutter som passer på oss, så vi føler oss veldig trygge her nede. Akkurat nå forsvant strømmen her, så da er det på med hodelykta. Det at strømmen går er en dagligdags hendelse her nede. Hvor lenge den er borte varierer, men har ikke skapt store problemer for oss til nå.

Her i Ugaanda er det alltid mange folk ute i gatene, både på dagen og kvelden. Det er ute alt skjer, folk møtes og prates. I Norge skjer dette kun to dager i året, 17.mai og handelens dag. Men her er det alltid, og på onsdag gikk litt av grunnen opp for meg. Da var vi nemlig i Namatala-slummen. Her bor folk i jordhytter som de leier for 5000 shilling i mnd (ca. 15-20 NOK), og i disse var det ikke mye å henge inne etter. De er små og mørke. Plutselig sier Johnson (vår guide og tidligere Hald elev): ”At Hald you propably learned about people living under 1 dollar a day. This is here”. Ja…Jeg synes det er veldig vanskelig å sette seg inn i hvordan de lever, selv når jeg går der i søppelet og stanken fra et eller annet jeg ikke vil vite hva er. Men tøft er det og det er en grunn til at de fleste mzunguer ikke velger dette som turistattraksjon. Dette merket vi ganske godt, spesielt på barna. De ble nemlig ganske så ivrige når de så to mzunguer komme gående. De er så fantastisk herlig alle sammen. Veldig små og veldig skitne, men med store opprømte øyne over å se oss. For alle dere som her en forkjaerlighet for barn, kom til Mbale. Hver dag meg og Maria er paa vei hjem passerer vi et hus hvor barna kommer lopende bare for aa vinke, eller kanskje tom. faa tatt oss i handen.

Satser paa at det ikke blir like lenge til jeg faar oppdatert neste gang, men vil egentlig ikke love noen ting. Jeg har nemlig mistet minnepennen min, og internetttilgangen er ikke saa tilgjengelig og kjapp som hjemme, This is Africa. So long

torsdag 11. oktober 2007

Litt datatrobbel

Da hadde jeg egentlig skrevet en post, men saa gikk det ikke an aa legge den ut, saa da faar vi prove igjen i morgen. Men jeg lever aa har det veldig fint. Saa faar vi se om det funker aa legge til noen bilder, men tar det i en annen post i tilfelle det ikke gaar. Skulle egentlig bar eskrive en kommentar, men saa funket ikke det heller.

tirsdag 2. oktober 2007

Smells like Africa

I dag
Tenkte jeg
At jeg gjerne ville
dra til Afrika
Ja, jeg vil dra til Kenya (Uganda)
Og se om tiden
Har stått stille
Der hvor skrittene
I det minste
Er på bakken
Og alle ting
Plutselig stanser opp
Ved solnedgang
Og lyder
Kommer fra stemmen
Og bærer en kilometer eller to
Og styrke kommer fra
Familien
Rundt deg.
Ja, i dag tenkte jeg
at jeg gjerne ville reise til Afrika

Sallie Lannier



Så da tok jeg en tur