Tvilsomme komplimenter og litt rare bemerkelser+ bilder:)

Som hvit i Afrika må man være forberedt for å få en del kommentarer man ikke ville hørt hjemme i Norge. I begynnelsen av oppholdet for eksempel, når bena våre fikk et nytt plaster for hver dag, var interessen svært stor for å holde seg oppdatert om hvordan sårene grodde. Føttene ble studert nøye og vel av ganske så mange. Litt ubehagelig, men våre sårede ben fikk hvert fall veldig mye omtanke og oppmerksomhet. Men det skulle vise seg at afrikanere er ganske så interessert i flere detaljer ved de hvite gjestene. Her kommer et lite utvalg:

-Maria har lært at hun har 4 striper i pannen når hun hever øyenbrynene. En konklusjon som ble tatt etter at James og Ronald hadde observert og diskutert veldig nøye.
-“So, are you thinking about shaving this off?” Jeg fikk spørsmålet av noen jenter på CRO som synes vekstene på armen min er veldig merkelige. (Dette gjelder egentlig samtlige her nede)
-Føflekker er også en ting som vekker stor oppmerksomhet blant folk og jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har spurt hva det er, eller om det gjør vondt. Fasinert av at huden til Maria flasset av prøvde noen på å skrape vekk de rare flekene også, men de satt nok fast.
-“I can see that you’re putting on weight”. Gidder ikke si mer engang.
-“I can see that you’re redusing” Ronald snakker om hårene på Marias arm.
-En liten gutt kommer å stryker meg på armen, men trekker den fort tilbake igjen i redsel for at den hvite fargen har smittet over.
-“You look sooo smart!!!” Sier en meget oppriktig James til meg når Maria holder på å klippe meg og håret er satt opp hulter til bulter i små klyper.
-“What is happening to your face? You’re so PINK!!!!?” Peter er fortvilet over hva som har skjedd med Kristin etter at hun har hatt aerobic.

Tilslutt en liten kommentar fra en ganske så fortvilet Maria når de ikke ville slippe oss ut av landet til jul: “Jeg SKAL ut av dette dritt-landet! Er det ikke noe her som heter korrupsjon?”

Ananasplanting:

Utdeling av grøt på CRO

Gode venner:)

Ronald og meg koker bønner ute i hagen

Jeg prøver å røre i den store posho gryta på CRO

Nok en gang litt matlaging, denne gang chapati

James og Francis på kjøkkenet

Noen fra Youth-Center gjengen (der vi bor altså): Ronald, Simon, Francis og James. En herlig gjeng:)

Picture time!

Her kommer litt bilder fra de siste ukene i Afrika. Har blitt ganske dårlig med bilder her til nå fordi mitt kamera må hjem til Norge på reparasjon, men legger ut noen de andre har tatt. Maria sin data med en del bilder er selvsagt også klikka så bildene er kanskje ikke så altfor interessante, men de viser hvert fall litt av det vikgtiste, nemlig noe av fargen vi fikk på Mombasa:)

Litt av gjengen fra Hald som var samlet på nyttrsaften.

Den ble feiret med god mat, litt underholdning og ikke minst selskapsleker

Meg og Margrethe

Vi så faktisk ingen raketter, men hva gjør vel det så lenge vi har stjernerab

Kvelden ble avsluttet med Love Actually mens vi varmet oss under dynene. I Nairobi er det nemlig kaldt!

Vi måtte vente på flyplassen i Nairobi i 12 timer for å unngå og måtte kjøre gjennom opptøyene.

Dagen ble stort sett tilbrakt på Java-house. På dette bildet ser dere Vegard og meg.

Trygt fremme i Kampala kunne vi kose oss i hagen til Kristin og Margrethe med Casava-chips (selv om dere ikke ser akkurat et på bildet). Her ser vi også det gamle Kenya teamet samlet som nå blir splittet til hver sin del av Afrika. Må minnene dere fikk isammen leve evig. Men dere kommer garantert til å få det kjempespennende på de nye stedene

Til slutt et lite glimt fra rush-trafikken i Kampala. Her gjelder det å holde bena tett inntil bodaen (altså motorsykkelen) for ikke å få dem knust i en av bilene man snirkler baner seg gjennom.

En ganske saa annerledes jul ja

Da er nye uker flydd avgaarde og ganske mye har skjedd. I forjulstiden slapp vi alt stress med julegaver og slikt, men istedenfor fikk vi andre ting aa stresse med. For det forste saa ble noen omraader i Uganda preget av Ebola-viruset som kan vaere ganske saa farlig. Dette trodde vi hadde kommet til Mbale saa noen folk gikk rundt med plastikkhansker, men det skulle vise seg aa vaere falsk alarm. Naar dette endelig hadde roet seg skulle det vise seg at visumet var i ferd med aa gaa ut og vi sto i fare for ikke aa komme ut av landet til jul. Dette var litt itrriterende ettersom vi hadde booket baade hotell og busser, men etter noen litt nervepirrende dager ordnet ting seg og vi kunne sette oss paa bussen til Nairobi. Her motte vi Team Kenya og sammen tok vi turen videre til Mombasa. Her gikk dagene med til aa baade, ligge paa flytemadrass paa sjoen og bli solbrent for saa aa flasse alt vekk igjen. Dette gjaldt selvfølgelig noen mer enn andre, men hva annet kan man fovente (Kristin og Maria) når man ligger timesvis ut å flyter på sjøen selv om man allerede har bli svidd dagen i forveien. Det ble ogsaa en del TV underholdning med en haug av filmer, serier og ikke minst indiske versjonen av idol og dansefeber. Paa julaften begynte vi som vanlig med noen timer ved bassengkanten før vi gikk inn og spiste Toro-grøt. Etter dette gikk vi en liten tur paa stranda, ogsaa gikk vi for aa pynte oss til den store kvelden. Paa menyen sto det taco, men vi hadde det likevel litt tradisjonelt med julemusikk, juleservietter og godteri.

Etter Mombasa sto Nairobi for tur, noe som endte opp med ikke aa bli helt som planlagt. Opptoyene rundt valget var nemlig igang saa noe av det forste vi saa naar vi naermet oss byen var royk fra brennende biler. Vi kunne derfor ikke overnatt den ene natta paa fokus/senteret som vi hadde planlagt og maatte dra rett til den norske skolen. Da satt Kristin og Margrethe som hadde ankommet byen tidligere innestengt paa Fokus senteret, men de ble heldigvis bragt ut morgenen etter saa de slapp og sitte der alene paa nyttaarsaften. Det er mange detaljer med disse dagene og situasjonen, men regner med alle de andre som oplevde skriver en del saa jeg velger aa avslutte her med aa si at vi Infield da ble flyttet til Uganda, saa vi ble evakuert ut.
Og selv om vi hele tiden var trygge der vi var, saa var det selvssagt vondt aa tenke paa alt som skjedde bare faa kilometer unna.