Bryllaup

Ettersom vi nå er godt uti desember og kun ei drøy uke til julaften ville det selvsagt vært mest naturlig at jeg hadde skrevet litt om juleforberedelser her nede. Men først synes jeg det var på tide å legge ut om noen brylluper vi har vært i her nede. Har egentlig skrevet det for lenge siden, så måtte bare få lagt det ut.

Etter å ha tilbragt to måneder her i Uganda har jeg allerede rukket å være i dobbelt så mange brylluper her enn jeg noen gang har vært i Norge (dvs. si to, men vi kunne vært i tre). Først ut var Erena sitt. Hun jobber på CRO, og noen uker før bryllupet ble vi invitert med på bryllupsmøte. Vi ble meget begeistret og trodde det som ville foregå var planlegging og organisering av bryllupet. Men når vi litt senere fikk utdelt hele budsjettet for bryllupet, skjønte vi at det kanskje ville bli litt annerledes enn hva vi først hadde tenkt. Og dette skulle vise seg og være sant. Et bryllupsmøte går nemlig ut på å finne kreative måter å tjene inn penger på, samt bitte litte grann organisering av veldedighetsarbeid på bryllupsdagen. Vi prøvde å tenke ut noen bra måter å tjene penger på, men hvordan kan man samle inn penger i et land hvor nesten ingen har noen penger? Vi vurderte vaffelsalg eller gateakrobatikk, men regent med at ikke så mange gadd å gi penger til noen hvite, så da meldte vi oss heller frivillig til å betale for brudens smykke og lommetørkle. Men på møtet var det også andre måter å få inn penger på. Det var kollekt og auksjoner på ulike gjenstander. Vi måtte også betale bøter hvis mobilen vår ringte, hvis vi ikke klappet når noen gav et bidrag, eller gikk ut av rommet under møtet. Det var litt vittig, men også litt rart ettersom bryllupet ikke var ferdig finansiert samme uka som den store dagen. Men bryllup er bryllup og her finnes det ikke noe som skal være halvveis. Kun en hel bygning på 8 kaker er godt nok, det samme er det med mat og stoler til 200-300 hundre personer (men hele gjesteantallet liger på mellom 500-1000). Hvis du bare er så mye som en bekjent av brudeparets grand-tante kan det virke som en fornærmelse mot de to hvis du ikke kommer i bryllupet. I tillegg kommer det også en del personer som bare kommer fordi de liker brylluper og fordi de får masse god mat.

Fra begynnelsen så vi veldig frem til dette bryllupet, men etter å ha deltatt på en 5-timers lang gaduation-ceremony uka før, fryktet vi det verste for hvor lenge et bryllup ville vare. Og det skulle vise seg at vil ble positivt overrasket. Selv om vi var flinke og kom tre kvarter for sent , måtte vi likevel sitte å vente halvannen time før det hele var i gang. Men i mellomtiden var det underholdning med sang, dans og brudegommens innmarsj.
Så var det reception som var fylt med litt mer taler, kakekutting , ny innmarsj av de nygifte (nå i nye antrekk), og gaveoverrekkelse. Så er det mat, så går vi. Maten er nemlig helt på slutten av bryllupet for hvis de har det før programmet er ferdig vil alle bare gå etter at de er forsynt.

Bruden og brudefølget hennes ankommer kirka


Som i Norge mater brudeparet hverandre med bryllupskaka

Innmars nr. 2 til reception. Og her er det ikke noe stiv gange som i Norge, men mer gynging/dansegåing (litt vanskelig å forklare merket jeg), veldig kult.

I alle brylluper i Afrika er det en haug av fotografer som går rundt å tar bilde av folk som de kan kjøpe etterpå. På disse bildene gjelder det å se minst mulig glad ut og i hvertfall ikke se i kameraet. I begynnelsen fikk vi ikke helt dette til...

...Men etter hvert kom oss veldig.

Da var det igjen på tide med en oppdatering og i den anledning tenkte jeg å skrive litt mer utfyllende om livet på CRO. Selv om ingen dager er helt like, så er det hvert fall noen ting som er så å si fast på programmet: Vi begynner dagen klokka 08.30 og starter med ”Morning-Devotion”, med staben. Dette er et lite møte hvor vi først synger i kanskje 20 min, ber, også er det en som holder en liten andakt. Dette er utrolig fint å være med på og spesielt bidrar musikken til dette. Vi bruker ingen instrumenter bortsett fra vokal og trommer. Vi synger en del engelske sanger, men også en del afrikanske. Selv om jeg ikke kan alle disse ennå (de har ganske mange), så gjør det ingenting. Alle synger fritt ut den stemmen som passer dem best og det klinger bare kjempefint. Og iblant, hvis stemningen er riktig på topp skal man ikke se bort ifra at noen reiser seg og begynner å danse. Noen ganger er vi med på barnas Devotion som jeg har lagt ut litt bilder fra tidligere. Og samme greia der; Unger som spiller kjempekult på trommer, mens alle andre danser og synger ut av full hals. Herlig er det også å høre på når hvert møte avsluttes med velsignelsen og barna roper ut i kor: ”May the grace of our Lord, Jesus Christ and the love of God and the fellowship of the holy spirit be with us now and for ever more.”

Etter Devotion er det tid for å hilse på kollegene og fortelle hvordan det står til med hjemmet, hvordan ettermiddag, kvelden og natten har vært og hvordan formen er. Så er det klart for street-walk. Dvs. at vi går rundt i byen for å se etter nye og gamle gatebarn å prøve å få dem med til CRO. Fra begynnelsen så synes jeg egentlig ikke at dette var så ille (i forhold til inntrykk og sånn), men nå må jeg kjempe mot tårene omtrent hver gang. Vi har alltid noen faste steder vi passerer og et av disse er taxi parken hvor guttene pleier å vaske seg. Ved siden av vaskeplassen er det også en søppelhaug som fører til at plassen kryr av fluer og lukten er rett og slett bare grusom. På søppelhaugen er det alltid noen som er ute og leter etter mat eller tomflasker de kan selge. Og det er bare så utrolig vondt å se. Noen ganger er det kanskje en gammel mann, en annen dag to søstre. Og der går de, omringet av fluer mens de graver for å se om de finner noe de kan leve av resten av dagen. En dag så jeg også en mann som jaget en ”Mad-man” med en stor spade. ”Mad people” er de som er absolutt lavest på rangstigen i dette samfunnet. Ingen respekt og ingen verdi, du er bare gal og har ikke mulighet til noe ordentlig liv, kun fordi du er tilbakestående eller har en psykisk sykdom. Så står jeg der og ser på synet samtidig som gategutter kommer hen for å hilse. Klærne deres er skitne, huden inntørket og full av arr. Blikket er sløvt, og årsaken til det blir avslørt av lukten og ei lita hvit fille de kanskje holder i handa. Sniffingen er det som skal til for å overleve de kjølige nettene, men også det som gjør at veien tilbake fra gata blir enda vanskeligere. Hjernen blir redusert og avhengigheten vanskelig å bli kvitt. Mange av guttene vi møter her, har prøvd å bli omplassert og gått på skole mange ganger, men de vender likevel tilbake til gata. Her er de selvstendige og kan gjøre som de vil uten at noen voksne skal bestemme over dem. Her tar de småjobber så de har råd til litt mat, lim og se en film innimellom. Men noen ganger møter vi også nye unger som blir med oss. En av disse traff vi mens han satt og spiste noe mat han hadde funnet i søpla. Vi snakker med ham, spør om hvorfor han er på gata og forteller at CRO har lyst til å hjelpe ham. Og akkurat det er så fantastisk å se. En samtale og livet har gått fra å være totalt håpløst til å få håp og fremtid. Gutten sa at dette var første dagen på gata og grunnen til at han spiste den maten var fordi han hadde gått sulten til sengs kvelden før. Familiesituasjonen var veldig tøff og de hadde ikke lenger råd til å ha ham på skole. Vi tok ham med til CRO hvor han forklarer hele situasjonen sin til sin egen kontaktperson som alle barna har, og de kontakter hjemmet og gir den støtten som trengs. Hvis barnet har blitt misbrukt av noen i huset er det vanlig at barnet blir omplassert til andre slektninger.

Etter street-walk er det te-tid, før vi er med rehabiliteringsklassen. Da er vi enten i klasserommet og har undervisning eller er på fielden. I klasserommet er vi hjelpelærer og på fielden blir det fotball, fresbee og lek. Så er det lunsjtid med helt fantastisk mat og drikke. Resten av dagen går oftest med til sosial tid med barna, kanskje litt kontorarbeid og ikke minst en tur på kjøkkenet for å gi O.B en god klem. Han er kokken på CRO sammen med Mama Edith og de er begge to kjempe herlige. Alltid blide og fornøyde og alltid glade for å få besøk. Innimellom kan jeg også være her litt hvis de trenger hjelp til noe, eller vi ser film med ungene, noe de gjør en del ganger i uka. Vi har også vært med på hjemme besøk som sosialarbeiderne har for å kartlegge hjemmeforholdene til barna.

Det er altså litt av hverdagslivet her nede og det er litt spesielt når man går til sengs om kvelden og skal be natta bønnen. Når jeg var liten ba vi alltid om at alle barn på jorden måtte få ei trygg og god natt og at de ikke måtte være sultne. Men det er litt annerledes når man kan nevne barn man vet ligger og skal sove på gata med navn og kjenner dem.

Manager Liz

Denne uka dro likesågodt hele CRO-staben på retreat, så da var det Maria, meg og de eldste guttene som var igjen for å drive skuta. Først fikk meg og Maria litt småpanikk når vi hørte dette, men det skulle vise seg at dette ikke var nødvendig. Det som er litt annerledes med elever her i Afrika (hvert fall de på CRO) enn de i Norge, er at når lærerne er borte så er de mye greiere enn til vanlig. Det vil si at vi kun har hatt en liten slåsskamp og nesten ingenting småkrangling, noe som vi er veldig godt fornøyd med. Mens det stort sett var de eldre guttene som sto for mat og vaskeorganiseringen hadde vi litt undervisningsopplegg for ungene og morgen- devotion med dem to av dagene. Den første dagen måtte alle opp å se i et speil på det aller mest verdifulle Gud har skapt. Og i dag kastet vi en bøtte med vann over meg for å illustrere hvordan Gud vasker bort alt det gale vi har gjort. Tror de synes det var gøy, men tror de fikk litt sjokk også ettersom andaktene ellers kun er ren lesing fra Bibelen. Ellers har vi lært dem hvordan man lager spå, hatt litt sportsprogram, tegnet tegninger til barn i Norge, lært noen kroppsdeler på engelsk og hatt litt geografi.

Ellers så har det skjedd utrolig mye de siste ukene. Vi har vært ved Lake Victoria, en ti-minutters spasertur til Kenya, i Kampala, bryllup, graduation-ceremony og en del fotballkamper. I Kampala ble jeg en mobil og to bankkort fattigere. Så da lærte jeg at selv om man aldri har blitt ranet før, er det likevel viktig å være forsiktig ettersom en gang alltid må være den første. Så legger jeg endelig med noen bilder fra noe av livet her nede.

Kristin og meg på boda i Kampala

Teacher Nicholas og jeg nyter et av dagens høydepunkt, nemlig te-tid. Dette er ikke hvilken som helst te, men Chai-te. Dvs te som er blandet med melk istedenfor vann, utrolig godt!

Maria og meg ved Lake Victoria. Her var vi med en venn Charles og noen av vennene hans fra universitetet

Piano og gitar har vi ikke, men trommene er der alltid. Dette er fra et morgenmøte med ungene.

Det er alltid barna selv som leder lovsangen. Det er alltid noen som melder seg frivillig og de tar det på sparken hver gang.

Mind the chick!

Hvis du noen gang har vært i London og tatt subwayen har du ganske sikkert lagt merke til skiltet: “Mind the gap”. På bussen i Uganda synes jeg de burde få tilsvarende bare med en liten korreksjon til: “Mind the chick”.

Forrige helg tok meg og Maria nemlig en liten tur til Kampala for å besøke Kristin og Margrethe. Men for å komme dertil måtte vi først gjennom en busstur som kunne minne litt om en simulator-tur i dyreparken. Forskjellen var bare at det eksotiske landskapet var ekte, de uventede humplene var ikke under kontroll i det hele tatt og hønevingene som flakset ved beina ikke bare var en bra effekt, men ordentlige høner. Idet jeg satt meg på sete sa Maria til meg at jeg hadde ei høne under sete. Jeg lo litt og synes det var riktig så trivelig. Først lå den ganske stille, men etter hvert ble det til at jeg måtte sitte med utstrakte ben hele tiden for å ikke trå på den. Fra begynnelsen av var det bare vittig, men etter en stund litt irriterende. Etter hvert fant jeg ut at det ikke bare var ei høne under sete, men to og i tillegg var det flere under setene rundt meg, så det viste seg å være rene hønsehuset der nede. Litt skuffet over at ingen av dem verpet noen egg, men med bunede ben i en varm og trang buss, hvor de hele tiden levde under høy risiko av å bli trykket ned av mennesker gående i midtgangen, er det forståelig at det ikke var så lett å konsentrere seg.

Noe som er veldig greit når man tar buss i Afrika er den enkle tilgangen til å få handlet ting. Når bussen stopper for eksempel trenger man ikke å stresse ut på en bensinstasjon for å stå i en lang kø, og kanskje få tid til å kjøpe ei pølse. Her kan du bare sitte pent på plassen mens ivrige selgere prøver å selge deg grillspyd, kyllinglår, drikke, mais, og du trenger ikke stresse i det hele tatt. Og i de to-tre timene man sitter og venter på at bussen skal gå kan man også bruke tiden effektivt når det gjelder handling. Radioer, mobiler, barneleker, sko, klær, lommetørklær, dressjakker, slips, smykker, vesker, godteri og lommelykter er bare noe av utvalget. Hvis du har planer om å fra til Afrika i den nærmeste framtid, vil jeg anbefale og gjøre alle innkjøpene fra bilsetet. Avslappende og effektiv shopping, perfekt for deg som ikke har den beste shopping- kondis eller humøret.

Selv om Uganda er et veldig frodig land, er det ikke mange innsjøer eller elver. Derfor ble fristelsen stor etter å bade idet vi passerte Nilen og solen glitret i vannet. Rett etterpå jeg har tenkt dette, roper Maria med stor entusiasme til meg at hun ser en krokodille svømmende der nede, så da trakk jeg det tilbake. Det er også en av tingene som gjør busstur i Uganda litt mer spennende enn i Norge. Istedenfor å se etter elger og rådyr, ser vi etter apekatter og krokodiller:)

Men så kom vi da til Kampala, møtte Kristin og Margrethe og fikk se hvordan de har det i heimen. Og selv om jeg våknet opp med en liten, mørk unge stirrende ned på meg gjennom vinduet rett over senga, var det veldig koselig å bo der. Helga var meget vellykket. Vi spiste pizza (som det ikke er mye av i Mbale), is og ikke minst libanesisk mat av alle ting. Skjønner ikke helt hvorfor jeg valgte akkurat dette, men det var ganske så godtJ På lørdagskvelden traff vi også Fokus-teamet og var på restaurant med dem. Veldig koselig å treffe dem og høre hvordan de hadde det. Selv om vi har en veldig ulik hverdag var noen av opplevelsene og erfaringene ganske like.
Så ble det søndag, og en ny busstur ventet. Denne gangen hønsefri og mye mer stabil.

Kjoep Start-broed!

Foerst vil jeg bare si at dere maa kjoepe masse Start-broed! Litt av pengene fra hvert broed gaar nemlig til stadion som skal bygges til CRO laget her i Mbale. Og det trengs saa det er bare aa loepe aa kjoepe!

Etter aa ha tilbrakt nesten to uker i Mbale, fikk meg og Maria endelig mannet oss opp til aa teste ut boda boda-syklene. Til naa har vi takket fint nei og gladlig tatt beina ibruk hver oertende gang vi passerer boda-guttene daglig. Vi har nemlig fryktet det litt ettersom alle jentene bruker skjoert og sitter med begge beina paa same side. Og det ser ikke alltid like lett ut aa holde balansen naar det hompler som verst. Men paa tirsdag slo vi oss loes: vi var nemlig saapass vulgaere at vi tok paa oss bukser slik at vi kunne sitte paa guttemaaten, og lettere holde balansen. Men sjaafoerene var (hvertfall denne gangen) Ganske saa flinke, saa iblant kunne turen virklig nytes. Temperaturen var helt perfekt og naar vinden I tillegg blaaser i haaret kan det ikke bli bedre. Noe helt annet enn aa gaa aa steke I den varme morgensola mens gnagsaarene bare blir stoerre og stoerre. Saa da satt jeg der da… Vinker lit tog hilser til dem som roper mzungu, mens jeg niter det afrikanske landskapet. Utrolig klisje, men slik er det bare. Saa var vi fremme ved CRO hvor vi denne uka har hatt den store klappelekeuka. Si si my baby og En mann han dro til Kina har konstant blitt sunget. Og jeg har folelt meg Julie Andrews I Sound of Music, bare uten gitaren og barna med CRO t-skjorter istedenfor gardin-kjoler. Du der det kanskje for deg, og du ser riktig.

Denne uka har vi hatt besoek av Kristin og Margrethe som var paa business-tur til Mbale. De var en del med oss paa CRO, ogsaa var vi med dem litt paa CHRISC opplegg. Vi har ogsaa vaert paa Home Visits i slummen. Da besoekte vi hjemmene til noen CRO-barn for aa hoere hvordan de hadde det. Disse turene gjoeres av social workerne pa CRO flere ganger i uken for aa se at barna har det greit i fohold til mattilgang, om noen i familien er syke osv. Denne gangen hadde vi en gjen paa 20-30 unger hengende (bokstavelig talt) paa oss gjennom hele rundturen. Et sted satt vi oss ned og de sang og danset for oss. Dette er en ganske viktig del av livet deres, ettersom det nesten er den eneste tilhoerigheten de har igjen til sin gamle stamme og kultur som de har maatet flykte fra. Og dansinger er imponerende. Noen steder gaar det mest i hopping, mens noen har helt ekstreme hofte og skuldervrikk. Ungene paa CRO synes det er veldig goey naar meg og Maria proeve oss. Men tror egentlig at vi har underholdt flee enn bare ungene paa senteret naar vi har proevd oss. Kan ikke akkurat si at bevegelsene ligger saa veldig naturlig, saa jeg tror ikke dere skal forvente dere noe dansekurs naar dere kommer hjem akkurat.

Etter jobb igaar skulle vi ut for aa handle litt klaer. Kleskoden er nemlig litt annerledes her enn i Norge, saa skjoert og t-skjorter trengtes. Va passet paa aa gaa rett etter jobb, slik at strommen fortsatt var paa. Tidligere i uken fikk vi nemlig erfart at det ikke er saa lett aa handle klaer naar butikken er bekmoerk. Men naa var det lys og ikke noe problem. Det eneste som var litt kjedelig var at alle de andre fant klaer, mens jeg endte opp med ei tre-sleiv. Typisk meg, men vi trengte det faktisk (hvertfall litt), saa da var jeg straalende fornoeyd. Etter en svaert vellykket shoppingtur gikk vi paa resautant for aa spise vaar nye livrett, chapati og boenner (som faktisk er utrolig godt!). Du kan tro det eller ei, men kresne Lisbeth er alldeles ikke saa kresen lenger.

Da var vi der!

Name: Lisbeth Senumstad
Title: Teacher
Purpose: To provide support to the education departement in teaching the rehabiliation class and carrier guidance to the formal school children.

Yez, that’t me. Plutselig er jeg altså blitt lærer som skal undervise rahabiliteringsklassen en gang i uka, være en slags mentor for CRO-barn som nå går på vanlig skole og masse annet. Men tror egentlig tittelen og alt som følger med høres litt større ut enn hva det egentlig er, men vi får bare vente å se. Litt stas er det jo uansett.

Da har vi altså vært i Uganda i snart to uker og hatt det kjempefint! Først tilbrakte vi to dager i Kampala sammen med resten av Act Now-jentene som skal være i Øst-Afrika. Disse dagene var vi mesteparten av tiden på Strømmekontoret, men vi fikk også et førsteinntrykk av vårt nye hjemland for de neste syv månedene. Og her er det fint! Masse folk, rød jord, overlastede sykler, mye trafikk og mange små sjarmerende butikkboder. Det som er litt ironisk er at den første kvelden vår mitt i Afrika, ble vi invitert til Den Norske Ambassaden. Vi fikk innbydelse med det norske løvesymbolet inngravert i gull, ”In honour of the visiting delegasions from Norway”. De andre som var invitert var noen BI-studenter og NORAD-folk, og det var egentlig litt vittig å være der. Vi kunne velge hvilken som helst drikke, og tjenerne gikk rundt å serverte diverse delikatesser, mens gjestene sto ute på balkongen og småpratet. Selv om det ikke var en veldig stor happening, så var det jo litt stas på det. Og jeg prøvde så godt jeg kunne å snakke om intellektuelle ting på en intellektuell måte, men merket at jeg ikke hadde så veldig stor erfaring akkurat der.

Men så kom dagen da Act Now-gjengen skulle skille lag og dra hvert til vaart. Maria, Semaine (lærer på CRO som var med oss i Kampala) og meg ble hentet av CRO-sjåfør Nelson og begynte turen mot Mbale. Ettersom det var lørdag var det ikke mye trafikk, så vi kunne nyte landskapet med nervene i god behold. Og ja, her er det grønt, grønt, grønt og veldig fint. Fra huset vårt i Half-London har vi god utsikt til en del fjell og ettersom jeg elsker fjell har jeg ingenting å klage over. Når det ikke er tåkete kan vi tom. se en foss langt der oppe, heilt fantastisk! Så her bor vi da i et hus med bla. hver vaar dobbelseng:) Vi har dekorert den med bla. Team-Eckbo collage i gangen så vi har fått det riktig så fint. I den andre enden av huset bor det fire gutter som passer på oss, så vi føler oss veldig trygge her nede. Akkurat nå forsvant strømmen her, så da er det på med hodelykta. Det at strømmen går er en dagligdags hendelse her nede. Hvor lenge den er borte varierer, men har ikke skapt store problemer for oss til nå.

Her i Ugaanda er det alltid mange folk ute i gatene, både på dagen og kvelden. Det er ute alt skjer, folk møtes og prates. I Norge skjer dette kun to dager i året, 17.mai og handelens dag. Men her er det alltid, og på onsdag gikk litt av grunnen opp for meg. Da var vi nemlig i Namatala-slummen. Her bor folk i jordhytter som de leier for 5000 shilling i mnd (ca. 15-20 NOK), og i disse var det ikke mye å henge inne etter. De er små og mørke. Plutselig sier Johnson (vår guide og tidligere Hald elev): ”At Hald you propably learned about people living under 1 dollar a day. This is here”. Ja…Jeg synes det er veldig vanskelig å sette seg inn i hvordan de lever, selv når jeg går der i søppelet og stanken fra et eller annet jeg ikke vil vite hva er. Men tøft er det og det er en grunn til at de fleste mzunguer ikke velger dette som turistattraksjon. Dette merket vi ganske godt, spesielt på barna. De ble nemlig ganske så ivrige når de så to mzunguer komme gående. De er så fantastisk herlig alle sammen. Veldig små og veldig skitne, men med store opprømte øyne over å se oss. For alle dere som her en forkjaerlighet for barn, kom til Mbale. Hver dag meg og Maria er paa vei hjem passerer vi et hus hvor barna kommer lopende bare for aa vinke, eller kanskje tom. faa tatt oss i handen.

Satser paa at det ikke blir like lenge til jeg faar oppdatert neste gang, men vil egentlig ikke love noen ting. Jeg har nemlig mistet minnepennen min, og internetttilgangen er ikke saa tilgjengelig og kjapp som hjemme, This is Africa. So long

Litt datatrobbel

Da hadde jeg egentlig skrevet en post, men saa gikk det ikke an aa legge den ut, saa da faar vi prove igjen i morgen. Men jeg lever aa har det veldig fint. Saa faar vi se om det funker aa legge til noen bilder, men tar det i en annen post i tilfelle det ikke gaar. Skulle egentlig bar eskrive en kommentar, men saa funket ikke det heller.

Smells like Africa

I dag
Tenkte jeg
At jeg gjerne ville
dra til Afrika
Ja, jeg vil dra til Kenya (Uganda)
Og se om tiden
Har stått stille
Der hvor skrittene
I det minste
Er på bakken
Og alle ting
Plutselig stanser opp
Ved solnedgang
Og lyder
Kommer fra stemmen
Og bærer en kilometer eller to
Og styrke kommer fra
Familien
Rundt deg.
Ja, i dag tenkte jeg
at jeg gjerne ville reise til Afrika

Sallie Lannier



Så da tok jeg en tur

I de siste dagene har jeg begynt å tenke litt tilbake på hvor jeg var på denne tiden et år tilbake. Det var 3. Klasse på vgs., noe jeg var ufattelig lei av. Men heldigvis hadde jeg noen ting å se frem til, nemlig London og Ethiopia-tur. Jeg var så klar, Lisbeth skulle endelig ut i verda. Jeg skulle fly for første gang, være borte hele to uker hjemmefra, smake masse ny mat og møte en helt annen kultur. Jeg dro. Hadde det fantastisk. Kom hjem og var enda mer lei av skolen og dagliglivet enn jeg var før jeg hadde dratt. Jeg ville bare tilbake, og nå…:)! Jeg skal faktisk ned igjen og bare være der lenge! Selv om det absolutt ikke blir en repetisjon av forrige tur, gleder jeg meg masse. Jeg gleder meg til den tiden når de dagligdagse samtaleemnene vil handle om hvor mye som gikk skeis på dagens buss-tur, som selvfølgelig inneholdt ekstremt mye tuting og falske sirener. Jeg gleder meg til å ha ei skikkelig alternativ jalla-julefeiring med julefest sponset av selveste Coca-Cola company. Jeg gleder meg til smilende, glade barn som jeg skal vinke til og leke med til jeg får krampe i hele sjela. Også håper jeg selvsagt å få en repetisjon av musikken slik den var enkelte steder i Ethiopia, med minimum 14 vers på alle sangene som for øvrig hørtes helt like ut. Men hvis de har dette blir det så fall bare en ekstra bonus, kan ikke regne med at de har det overalt på det store kontinent.

Så vil jeg bare anbefale alle å besøke linkene under overskriften: ”fra nord til sør”. Dette er bloggene til de fra sør som skal tilbringe hele dette året i Norge. Hvis du vil få et synspunkt utenfra om den norske kulturen kan du lese dette her. Du kan også lese ganske sterke livshistorier som er ganske annerledes enn den de fleste nordmenn kan fortelle. Vil i den sammenheng spesielt anbefale Joshua sin. Han kommer fra Uganda og CRO som jeg skal jobbe på.

Menighetscupen


På Hald lærer man alt

Litt leking fra KRIK-dagen

Maria (som jeg skal dra med), Juliana og meg

De fire Act Now-jentene som skal til Uganda, sammen med Moses og Joshua fra CRO

Bare litt pynt....

Pga litt begrenset tilgang til bilder og slikt her på skolen ser kanskje bloggen min litt trist ut for øyeblikket. Men for å pynte opp litt legger jeg ut noen bilder fra sist Afrika-tur. Så kommer vi i litt Afrika-steming også, hurra:)

Da var jeg på plass:)

Etter en stund med snakking om å opprette en blogg om mitt kommende Afrika-opphold, var det et blogkurs på skolen som skulle til for å få disse tankene ut i praksis. Og skolen, er ingen ringere enn Hald Internasjonale Senter. Her går jeg da på Act Now, et program som eies av Strømmestiftelsen. Opplegget er som så at man starter året med et 6-ukers forberedelse-kurs på Hald. Etter dette er man 7 mnd ute og jobber hos en av organisasjonens partnere, før man avslutter året med 6-ukers avslutningskurs. I tillegg til dette vil det, enten i løpet av året eller i ettertid, være en del informasjonsarbeid å drive med. Dette dreier som om at vi skal gi videre det vi har erfart dette året om bla. opplegget her på Hald, vårt ansvar som vestlige borgere i verden, Strømmestiftelsen+++.

Når det gjelder uteoppholdet skal jeg altså til en by som heter Mbale i Uganda. For de av dere som liker å finne steder på kart (dvs. mamma), så ligger den ca 4 timer øst for hovedstaden, Kampala. I praksis vil dette si 3 timer hvis du er villig til å risikere livet ditt å ta taxi, eller 4-5-6 timer om du velger buss. Her skal jeg jobbe på et senter for gatebarn som heter CRO (Child Restoration Outreach). Dette er et urtooolig bra prosjekt som bla. gir et rehabiliterings-år til gatebarn slik at de blir rustet til å begynne på vanlig skole. Til dem som har droppet ut av skolen , har de yrkesopplæring, og de har undervisning til foreldre. De har også en del flere ting, men det får vi skrive om på sikt.

Ellers er livet her på Hald veldig gøy. Det er utrolig mange bra folk her, og undervisningen er veldig interessant. Selv om vi spiser middag kl ett (samtidig som bestefar), er maten veldig god. Håper bare jeg kan si det samme når jeg kommer til Uganda:)
Vet ikke hvor mye jeg kommer til å skrive før jeg drar, men du kan alsdri vite.