Øsende regn, pøsende regn

Regntiden er tilbake her i Uganda. Selv om den i år er litt ustabil på grunn av den globale oppvarmingen høljer det ofte ned som om noen stod og helte pøser med vann ned på oss, samtidig som tordenskrallene buldrer over oss og lynene gnistrer på himmelen. Støvet som ellers har fått benene våre til å se veldig brune ut fremtil kvelden kommer og vi dusjer og fargen forsvinner, blir samlet til søle som blir dratt nedover veien av de sterke vannstrømmene.
Regntid betyr også høysesong for flygemaurene. Om morgenen etter en regnfull natt kryr det av dem og det er vanskelig å unngå å få dem opp i ansiktet og håret. Akkurat som hvis man kommer oppi en svær myggsverm hjemme bare at disse er mye større og de finnes ikke bare i skogen, men overalt. På slike morgener kan man også se barn som graver små hull i marka som de sitter og roper nedi. Når de gjør dette kommer det flere flygemaur frem som de kan fange og spise. For noen (absolutt ikke alle) her nede er nemlig flygemaur veldig populært som snacks, de kan stekes eller bare spises rå.

Regnet kan både være til fordel og ulempe for en mzungu eller bare generelt for alle mennesker. Det kan være til fordel hvis du sitter på en restaurant og regnet hindrer deg i å gå ut. Da har du rett og slett ingent annet valg enn å bli inne, noe som gir deg god grunn til å bestille litt melke te og mandazi (en slags smultring) til dessert=) Episoder hvor det ikke kan være så positivt å være værfast er hvis du er ute og går når det plutselig begynner som verst og må bare løpe under nærmeste halvtak. Det er det også flere personer som har gjort som kanskje er veldig interessert i å snakke med deg, men som kanskje for deg ikke er så interessante og snakke med. Men så er det vanskelig å komme seg unna fordi regnet høljer ned og regntøy og paraplyer er kun er luksuseiendel velsig få har. Men stort sett liker jeg regnet og alt det kan føre med seg. Maten blir billigere fordi det får frukt og grønnsaker til å gro og vi kan kose oss inne med store kosegensere, te og film.

Regntiden var her da vi kom til Uganda, og på samme måte som den ønsket oss velkommen sier den nå farvel til oss. 7 mnd er gått og ubeskrivelig mye er sett, hørt og opplevd. Før jeg kom her hadde jeg knapt vært i en slum før, nå går jeg i Namatala slummen nesten hver dag. Noen ganger for å besøke venner, andre ganger for å kjøpe chapati eller bare fordi det er en snarvei. I Norge er temaer om demoner og heksekraft noe man sjeldent snakker om og svært svært sjeldent ser. Mange tror ikke engang på deres eksistens, men her er det vanlig å høre og også se mennesker som har demoner i seg og som trenger forbønn. På Hald husker jeg at noen av de internasjonale studentene kunne stokke kortene på en veldig rar måte og bruke ord jeg synes var upassende. F.eks istedenfor å bruke navnene til personer si: this one or that one, som om de var en ting. Eller istedenfor å si: ”She has two children”, ”She produced two children”, som om dama var en fabrikk. Nå er det jeg som er den som stokker kortene rart og måten jeg så på som rar på Hald, er normalen her nede. Jeg har også begynt å bruke helt samme uttrykk som i eksemplene overfor. Det finnes så utrolig mange kulturelle koder man ikke tenker over før man kommer til et annet land og ser at omtrent alt du gjør er annerledes. Til og med en så enkel ting som hvordan man vasker opp følte jeg jeg nesten trengte opplæring i her fordi måten man gjør det på er forskjellig. Meg og Maria har så ofte følt at folk ser på oss som skikkelig dumme her nede. Vi klarer ikke vaske ordentlig, grave i jorda ordentlig eller bare skrive et to tall riktig. Og selv om vi egentlig kan disse tingene så finnes det ulike koder på hvordan normalen er for disse tingene fra kultur til kultur. Og når noen kommer utenfra med annerledes ting, kan det være for lett for majoriteten og bare si at måten du gjør det på er feil eller teit. Men for personen det gjelder er det nettopp den måten som er vanlig og at andre skal kritisere noe du har gjort på samme måte hele livet, kan være frustrerende. Jeg skjønner så utrolig godt at folk fra andre land som kommer til Norge har problemer med å integrere seg. Spesielt når man har med sure, innelukkende og trangsynt nordmenn å gjøre. Jeg var heldig og kom til Uganda hvor alle folk jeg har møtt er kjempe hyggelige og interessert i å bli kjent med meg, men tror ikke det er det folk som kommer til Norge kan si. Vi har så sykt mange koder og det er veldig lett å se på oss selv som smartere enn dem som ikke er helt oppdatert på disse. Men de er bare vant med andre ting og hvis man hadde vært i deres hjemland ville man opplevd selv å bli fremmed og sett at de rare vanene du trodde var sære, faktisk er helt normale.

Ronald er en av de hardbarka afrikanerne som synes det er riktig så godt med litt flygemaur innimellom, nam nam.

Om det å ta vare på tingene sine

Når man drar utenlands blir man alltid advart om å ta godt vare på tingene sine og passe seg for tyver og sånn. Act Now jenten

e i Uganda har dessverre sett på seg selv som litt for verdensvante og ikke vært så forsiktige verken for tyver eller bare med å ta vare på tingene sine generelt. Her kommer en oversikt over ting som har gått tapt, så for dere som skal ut til neste år, prøv å unngå dette:

Kristin og Margrethe:
· Et speilreflekskamera (mistet/stjålet, men erstattet nå)
· Et vanlig digitalt kamera (mistet/stjålet)
· Tre mobiler (to mistet og en ødelagt)
· Litt penger
· Lakener (stjålet fra tørkesnora)
· Et kamera til (ødelagt)

. En hotellnokkel

Maria og Lisbeth:
· Data (ødelagt)
· Mp3/minnepenn (glemt/stjålet)
· Digitalkamera (ødelagt)
· Ny Mp3 (kun fem sanger funker)
· To bankkort (stjålet)
· To mobiler (stjålet)
· Litt småpenger (stjålet)
· Speilreflekskamera (fikk en liten skade, men er nå fikset=))

Et lite tips fra min side: Få oversikten over områdene på de stedene du besøker hvor det er mange lommetyver (det gjorde ikke jeg), slik at du unngår å gå med mobilen i toppen på sekken eller bukselomma akkurat her. Så det er altså generelt bare viktig å ta sine forhåndsregler når det gjelder sikkerhet og huske tingene dine hvis du legger de fra deg. Enten det er ei minnebrikke på internettcafe eller et kamera i hagen. Men det skal også sies at på tross av litt småuhell har det ikke hatt mye påvirkning på oppholdet som til nå har vært heilt fantastisk=)

Det skal nok mere til enn noen materielle tap for å knekke denne gjengen ja.

Ei geit!

I de siste ukene har meg og Maria snakket litt om at vi gjerne ønsket å kjøpe oss noen høns som kunne spankulere rundt i hagen vår og jeg hadde også litt lyst på en geitekilling. Men det skulle vise seg at det bare ble med snakkingen for oss for i helga kom Roger oss i forkjøpet og kjøpte ei geit og tre høner. Navnet på geita blir forøvrig avgjort ved avstemming på Rogers blogg hvis noen ønsker å stemme. Så da er Youth Center blitt et lite småbruk og jeg våkner nå til gitebreking istedenfor mobilen om morgenen. Men koselig er det, selv om geita (eller Geir som Maria kaller henne) fortsatt er litt sky av seg. Ellers så går dagene sin vante gang her nede og vi prøver å nyte de siste ukene så godt vi kan. På fredag hadde vi en slange i hagen for første gang mens vi har vært her nede. Den var riktig nok ikke så stor, men litt action fikk vi riktignok.

Roger har nå fått et kjæledyr som starter hver morgen (ettersom sykkelen hans er satt litt til siden fordi han måtte fikse på den hver dag for å få den til å starte)

Lisbeths ekstremsport helg

Nå sitter du kanskje å småler litt med deg selv ettersom jeg kanskje ikke er den første personen du tenker på når det gjelder de ekstreme sportsgrener (eller kanskje sportsgrener generelt), men denne helga var det ikke akkurat småtterier jeg bega meg ut på.
Etter å ha feiret jul på ganske så utradisjonelt vis kunne vi ikke gjøre det annerledes med påskeferien. Men mens juleferien ble feiret med full avslapping langs bassengkanten var påsken preget av litt høyere pulsnivå. Turen gikk nemlig til Jinja og The Source of the Nile med rafting og strikkhopp på programmet. Jeg hadde ikke gjort noen av delene før så var ganske spent, men av en eller annen grunn var det raftinga jeg gruet meg mest til. Noen av strykene jeg tok var nemlig var nemlig stryk i grad fem (grad seks er det meste), noe jeg ikke tror vi har i Norge ei gang. Strykene var heilt ekstreme og skjønner egentlig ikke helt hvordan alle klarer å overleve. Men det gjorde vi da og det var sykt gøy! Det var bare litt ille på toppen av strykene når man ikke visste hvordan det ville ende. Men var heldig med båten jeg var i for vi tippet kun ei gang=) Det eneste som var litt kjipt, men som egentlig bare lagde litt mer action var at det plaskregnet stort sett hele tida, og tillegg lynte og tordnet det. Og der satt vi, mitt utpå Nilen og jeg merket at jeg brøt samtlige av advarslene jeg fikk som liten om hvordan oppholde meg i tordenvær. Men ingen farlige situasjoner oppstod og på tross av kulda var det riktig en riktig så gøy opplevelse.

Dagen etterpå var det strikkhoppet som sto for tur. Dette er noe jeg egentlig alltid har lyst til å gjøre, men følte meg ikke helt klar når de andre gjorde det på infield. Men denne gangen var det nå eller aldri og jeg gledet meg egentlig bare. Jeg gledet meg helt til strikken var festet rundt beina og jeg skulle begynne å gå til kanten. Først var jeg nervøs for at jeg ikke skulle hoppe riktig, holde armene riktig og se riktig. Men når jeg nærmet meg kanten forsvant alt dette og jeg kunne ikke begripe hva jeg hadde gitt meg ut på og hva jeg var i ferd med å gjøre. Bare hoppe ut fra et tårn med en erfaring ikke høyere en 3-meteren bak meg… Så begynte en stemme å telle ned: ”3-2-1-bugee!!!”, og plutselig var jeg i lufta styrtende nedover mot Nilen. Først hylte jeg, så fikk jeg en liten klump i halsen, så var det kjempegøy. Jeg kunne ikke helt skjønne at jeg faktisk hadde gjort det, men jeg forsto ganske raskt at jo, det hadde skjedd. Alle redselstanker om nakkesleng og ubehag var borte for det merket jeg absolutt ingenting til. Så da hang jeg der da en liten stund før en båt kom og fanget meg opp. Etterpå ville jeg egentlig bare gjøre det igjen, men prisen ble en liten hindring.

Dette bildet er altså tatt noen få minutter før det skulle skje. Margrethe som tok det sa jeg skulle vise mine indre følelser der og da som egentlig bare var glede, men dette var hun ikke fornøyd med. Defor måtte jeg late som jeg var litt redd også (prøve hvert fall), noe jeg ble etterhvert også på ordentlig.

Da kastet jeg meg ut.

Og der hang jeg da. Lettet og veldig glad=)

Ny rehabiliteringsklasse

Her i Uganda flyr ukene noe bloggen har baert preg av de siste ukene. Paa CRO har vi naa startet igang med ny rehabiliteringsklasse og de er saa utrolig herlige. Selv om undervisningen den gamle klassen fikk var enkel og grei for meg aa folge med paa, er denne enda lettere. ABC og 123 er det som staar paa timeplanen samt aa laere seg aa si: "Im sitting down", naar de sitter nede, saa reiser de seg og sier : "Im standing up", og slik kan de holde paa en stund.

For hver time maa vi dele ut tavler og kritt til alle sammen

Naar uhellet er ute er CRO klinikken heldigvis ikke langt unna noe denne gutten har benyttet seg av:)

Saa maa jeg bare ta med et bilde av denne jenta her. Navnet er Mercy og hun er babyen min paa CRO. Naar hun ble fodt ble hun forlatt paa sykehuset og har ingen familie. Men heldigvis var det et snill dame som jobbet paa sykehuset som tok henne til seg og gav henne et hjem. Selv om de fleste ikke har saa mange penger her nede er det utrolig mange som likevel tar til seg foreldrelose unger. Kanskje foreldrene er dode av aids og barna er etterlatt til seg selv. Da har vi hort saa mange eksempler paa nabomodre som har barn selv og i utgangspunktet ikke raad til aa ha dem i det hele tatt. Men likevel tar de til seg flere barn og gir dem et liv slik det er ment aa vaere. Disse beundrer jeg utrolig mye. Saa lenge det finnes hjerterom finnes det husrom=)

Dan er blitt skolegutt!

Rundt juletider kunne dere lese i Fevennen om Dan. Da bodde han fortsatt på gata, noe han har gjort i mange år ettersom han ikke har noe familie å være med. Men nå har en av de eldre guttene på CRO tat han hjem til seg og forrige uke begynte han også på skolen. La oss håpe at det vil vare denne gangen. He looks sooo smart!

For de som ikke har fått det med seg så har jeg fylt 20 år siden sist! Hadde egentlig ikke tenkt det skulle bli noe sørlig feiring, men da jeg kom hjem fra jobb hadde Marias søstre pyntet op biblioteket og stelt istand med gele, fruktsalat og sjokolademousse:) Utrolig koselig

Biblioteket dekorert til fest

Noe utadisjonell bursdaggave, men gleden var likevel stor=)

Ronald tester ut det nye utvalget av rar mat fra Norge. Sjokolademoussen og geleen gle ned, men lakrisen fikk frem en del grimaser.

For et par uker siden hadde vi besøk av en gruppe nordmenn fra Skrik-aksjonen. Da tok vi turen opp til Sipi falls, noen fossefall en times kjøretur fra Mbale.

Gunhild (som reiste i den gruppa), Charles og meg nyter utsikten



Tilslutt må jeg presentere den nyinnflyttede nordmannen her i Mbale. Roger er hans navn og det tok ikke mange dagene her nede før han gikk til innkjøp av motorsykkel. Noe som betyr gratis boda for oss når behovet skulle være der:)

Tvilsomme komplimenter og litt rare bemerkelser+ bilder:)

Som hvit i Afrika må man være forberedt for å få en del kommentarer man ikke ville hørt hjemme i Norge. I begynnelsen av oppholdet for eksempel, når bena våre fikk et nytt plaster for hver dag, var interessen svært stor for å holde seg oppdatert om hvordan sårene grodde. Føttene ble studert nøye og vel av ganske så mange. Litt ubehagelig, men våre sårede ben fikk hvert fall veldig mye omtanke og oppmerksomhet. Men det skulle vise seg at afrikanere er ganske så interessert i flere detaljer ved de hvite gjestene. Her kommer et lite utvalg:

-Maria har lært at hun har 4 striper i pannen når hun hever øyenbrynene. En konklusjon som ble tatt etter at James og Ronald hadde observert og diskutert veldig nøye.
-“So, are you thinking about shaving this off?” Jeg fikk spørsmålet av noen jenter på CRO som synes vekstene på armen min er veldig merkelige. (Dette gjelder egentlig samtlige her nede)
-Føflekker er også en ting som vekker stor oppmerksomhet blant folk og jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har spurt hva det er, eller om det gjør vondt. Fasinert av at huden til Maria flasset av prøvde noen på å skrape vekk de rare flekene også, men de satt nok fast.
-“I can see that you’re putting on weight”. Gidder ikke si mer engang.
-“I can see that you’re redusing” Ronald snakker om hårene på Marias arm.
-En liten gutt kommer å stryker meg på armen, men trekker den fort tilbake igjen i redsel for at den hvite fargen har smittet over.
-“You look sooo smart!!!” Sier en meget oppriktig James til meg når Maria holder på å klippe meg og håret er satt opp hulter til bulter i små klyper.
-“What is happening to your face? You’re so PINK!!!!?” Peter er fortvilet over hva som har skjedd med Kristin etter at hun har hatt aerobic.

Tilslutt en liten kommentar fra en ganske så fortvilet Maria når de ikke ville slippe oss ut av landet til jul: “Jeg SKAL ut av dette dritt-landet! Er det ikke noe her som heter korrupsjon?”

Ananasplanting:

Utdeling av grøt på CRO

Gode venner:)

Ronald og meg koker bønner ute i hagen

Jeg prøver å røre i den store posho gryta på CRO

Nok en gang litt matlaging, denne gang chapati

James og Francis på kjøkkenet

Noen fra Youth-Center gjengen (der vi bor altså): Ronald, Simon, Francis og James. En herlig gjeng:)

Picture time!

Her kommer litt bilder fra de siste ukene i Afrika. Har blitt ganske dårlig med bilder her til nå fordi mitt kamera må hjem til Norge på reparasjon, men legger ut noen de andre har tatt. Maria sin data med en del bilder er selvsagt også klikka så bildene er kanskje ikke så altfor interessante, men de viser hvert fall litt av det vikgtiste, nemlig noe av fargen vi fikk på Mombasa:)

Litt av gjengen fra Hald som var samlet på nyttrsaften.

Den ble feiret med god mat, litt underholdning og ikke minst selskapsleker

Meg og Margrethe

Vi så faktisk ingen raketter, men hva gjør vel det så lenge vi har stjernerab

Kvelden ble avsluttet med Love Actually mens vi varmet oss under dynene. I Nairobi er det nemlig kaldt!

Vi måtte vente på flyplassen i Nairobi i 12 timer for å unngå og måtte kjøre gjennom opptøyene.

Dagen ble stort sett tilbrakt på Java-house. På dette bildet ser dere Vegard og meg.

Trygt fremme i Kampala kunne vi kose oss i hagen til Kristin og Margrethe med Casava-chips (selv om dere ikke ser akkurat et på bildet). Her ser vi også det gamle Kenya teamet samlet som nå blir splittet til hver sin del av Afrika. Må minnene dere fikk isammen leve evig. Men dere kommer garantert til å få det kjempespennende på de nye stedene

Til slutt et lite glimt fra rush-trafikken i Kampala. Her gjelder det å holde bena tett inntil bodaen (altså motorsykkelen) for ikke å få dem knust i en av bilene man snirkler baner seg gjennom.

En ganske saa annerledes jul ja

Da er nye uker flydd avgaarde og ganske mye har skjedd. I forjulstiden slapp vi alt stress med julegaver og slikt, men istedenfor fikk vi andre ting aa stresse med. For det forste saa ble noen omraader i Uganda preget av Ebola-viruset som kan vaere ganske saa farlig. Dette trodde vi hadde kommet til Mbale saa noen folk gikk rundt med plastikkhansker, men det skulle vise seg aa vaere falsk alarm. Naar dette endelig hadde roet seg skulle det vise seg at visumet var i ferd med aa gaa ut og vi sto i fare for ikke aa komme ut av landet til jul. Dette var litt itrriterende ettersom vi hadde booket baade hotell og busser, men etter noen litt nervepirrende dager ordnet ting seg og vi kunne sette oss paa bussen til Nairobi. Her motte vi Team Kenya og sammen tok vi turen videre til Mombasa. Her gikk dagene med til aa baade, ligge paa flytemadrass paa sjoen og bli solbrent for saa aa flasse alt vekk igjen. Dette gjaldt selvfølgelig noen mer enn andre, men hva annet kan man fovente (Kristin og Maria) når man ligger timesvis ut å flyter på sjøen selv om man allerede har bli svidd dagen i forveien. Det ble ogsaa en del TV underholdning med en haug av filmer, serier og ikke minst indiske versjonen av idol og dansefeber. Paa julaften begynte vi som vanlig med noen timer ved bassengkanten før vi gikk inn og spiste Toro-grøt. Etter dette gikk vi en liten tur paa stranda, ogsaa gikk vi for aa pynte oss til den store kvelden. Paa menyen sto det taco, men vi hadde det likevel litt tradisjonelt med julemusikk, juleservietter og godteri.

Etter Mombasa sto Nairobi for tur, noe som endte opp med ikke aa bli helt som planlagt. Opptoyene rundt valget var nemlig igang saa noe av det forste vi saa naar vi naermet oss byen var royk fra brennende biler. Vi kunne derfor ikke overnatt den ene natta paa fokus/senteret som vi hadde planlagt og maatte dra rett til den norske skolen. Da satt Kristin og Margrethe som hadde ankommet byen tidligere innestengt paa Fokus senteret, men de ble heldigvis bragt ut morgenen etter saa de slapp og sitte der alene paa nyttaarsaften. Det er mange detaljer med disse dagene og situasjonen, men regner med alle de andre som oplevde skriver en del saa jeg velger aa avslutte her med aa si at vi Infield da ble flyttet til Uganda, saa vi ble evakuert ut.
Og selv om vi hele tiden var trygge der vi var, saa var det selvssagt vondt aa tenke paa alt som skjedde bare faa kilometer unna.

Bryllaup

Ettersom vi nå er godt uti desember og kun ei drøy uke til julaften ville det selvsagt vært mest naturlig at jeg hadde skrevet litt om juleforberedelser her nede. Men først synes jeg det var på tide å legge ut om noen brylluper vi har vært i her nede. Har egentlig skrevet det for lenge siden, så måtte bare få lagt det ut.

Etter å ha tilbragt to måneder her i Uganda har jeg allerede rukket å være i dobbelt så mange brylluper her enn jeg noen gang har vært i Norge (dvs. si to, men vi kunne vært i tre). Først ut var Erena sitt. Hun jobber på CRO, og noen uker før bryllupet ble vi invitert med på bryllupsmøte. Vi ble meget begeistret og trodde det som ville foregå var planlegging og organisering av bryllupet. Men når vi litt senere fikk utdelt hele budsjettet for bryllupet, skjønte vi at det kanskje ville bli litt annerledes enn hva vi først hadde tenkt. Og dette skulle vise seg og være sant. Et bryllupsmøte går nemlig ut på å finne kreative måter å tjene inn penger på, samt bitte litte grann organisering av veldedighetsarbeid på bryllupsdagen. Vi prøvde å tenke ut noen bra måter å tjene penger på, men hvordan kan man samle inn penger i et land hvor nesten ingen har noen penger? Vi vurderte vaffelsalg eller gateakrobatikk, men regent med at ikke så mange gadd å gi penger til noen hvite, så da meldte vi oss heller frivillig til å betale for brudens smykke og lommetørkle. Men på møtet var det også andre måter å få inn penger på. Det var kollekt og auksjoner på ulike gjenstander. Vi måtte også betale bøter hvis mobilen vår ringte, hvis vi ikke klappet når noen gav et bidrag, eller gikk ut av rommet under møtet. Det var litt vittig, men også litt rart ettersom bryllupet ikke var ferdig finansiert samme uka som den store dagen. Men bryllup er bryllup og her finnes det ikke noe som skal være halvveis. Kun en hel bygning på 8 kaker er godt nok, det samme er det med mat og stoler til 200-300 hundre personer (men hele gjesteantallet liger på mellom 500-1000). Hvis du bare er så mye som en bekjent av brudeparets grand-tante kan det virke som en fornærmelse mot de to hvis du ikke kommer i bryllupet. I tillegg kommer det også en del personer som bare kommer fordi de liker brylluper og fordi de får masse god mat.

Fra begynnelsen så vi veldig frem til dette bryllupet, men etter å ha deltatt på en 5-timers lang gaduation-ceremony uka før, fryktet vi det verste for hvor lenge et bryllup ville vare. Og det skulle vise seg at vil ble positivt overrasket. Selv om vi var flinke og kom tre kvarter for sent , måtte vi likevel sitte å vente halvannen time før det hele var i gang. Men i mellomtiden var det underholdning med sang, dans og brudegommens innmarsj.
Så var det reception som var fylt med litt mer taler, kakekutting , ny innmarsj av de nygifte (nå i nye antrekk), og gaveoverrekkelse. Så er det mat, så går vi. Maten er nemlig helt på slutten av bryllupet for hvis de har det før programmet er ferdig vil alle bare gå etter at de er forsynt.

Bruden og brudefølget hennes ankommer kirka


Som i Norge mater brudeparet hverandre med bryllupskaka

Innmars nr. 2 til reception. Og her er det ikke noe stiv gange som i Norge, men mer gynging/dansegåing (litt vanskelig å forklare merket jeg), veldig kult.

I alle brylluper i Afrika er det en haug av fotografer som går rundt å tar bilde av folk som de kan kjøpe etterpå. På disse bildene gjelder det å se minst mulig glad ut og i hvertfall ikke se i kameraet. I begynnelsen fikk vi ikke helt dette til...

...Men etter hvert kom oss veldig.

Da var det igjen på tide med en oppdatering og i den anledning tenkte jeg å skrive litt mer utfyllende om livet på CRO. Selv om ingen dager er helt like, så er det hvert fall noen ting som er så å si fast på programmet: Vi begynner dagen klokka 08.30 og starter med ”Morning-Devotion”, med staben. Dette er et lite møte hvor vi først synger i kanskje 20 min, ber, også er det en som holder en liten andakt. Dette er utrolig fint å være med på og spesielt bidrar musikken til dette. Vi bruker ingen instrumenter bortsett fra vokal og trommer. Vi synger en del engelske sanger, men også en del afrikanske. Selv om jeg ikke kan alle disse ennå (de har ganske mange), så gjør det ingenting. Alle synger fritt ut den stemmen som passer dem best og det klinger bare kjempefint. Og iblant, hvis stemningen er riktig på topp skal man ikke se bort ifra at noen reiser seg og begynner å danse. Noen ganger er vi med på barnas Devotion som jeg har lagt ut litt bilder fra tidligere. Og samme greia der; Unger som spiller kjempekult på trommer, mens alle andre danser og synger ut av full hals. Herlig er det også å høre på når hvert møte avsluttes med velsignelsen og barna roper ut i kor: ”May the grace of our Lord, Jesus Christ and the love of God and the fellowship of the holy spirit be with us now and for ever more.”

Etter Devotion er det tid for å hilse på kollegene og fortelle hvordan det står til med hjemmet, hvordan ettermiddag, kvelden og natten har vært og hvordan formen er. Så er det klart for street-walk. Dvs. at vi går rundt i byen for å se etter nye og gamle gatebarn å prøve å få dem med til CRO. Fra begynnelsen så synes jeg egentlig ikke at dette var så ille (i forhold til inntrykk og sånn), men nå må jeg kjempe mot tårene omtrent hver gang. Vi har alltid noen faste steder vi passerer og et av disse er taxi parken hvor guttene pleier å vaske seg. Ved siden av vaskeplassen er det også en søppelhaug som fører til at plassen kryr av fluer og lukten er rett og slett bare grusom. På søppelhaugen er det alltid noen som er ute og leter etter mat eller tomflasker de kan selge. Og det er bare så utrolig vondt å se. Noen ganger er det kanskje en gammel mann, en annen dag to søstre. Og der går de, omringet av fluer mens de graver for å se om de finner noe de kan leve av resten av dagen. En dag så jeg også en mann som jaget en ”Mad-man” med en stor spade. ”Mad people” er de som er absolutt lavest på rangstigen i dette samfunnet. Ingen respekt og ingen verdi, du er bare gal og har ikke mulighet til noe ordentlig liv, kun fordi du er tilbakestående eller har en psykisk sykdom. Så står jeg der og ser på synet samtidig som gategutter kommer hen for å hilse. Klærne deres er skitne, huden inntørket og full av arr. Blikket er sløvt, og årsaken til det blir avslørt av lukten og ei lita hvit fille de kanskje holder i handa. Sniffingen er det som skal til for å overleve de kjølige nettene, men også det som gjør at veien tilbake fra gata blir enda vanskeligere. Hjernen blir redusert og avhengigheten vanskelig å bli kvitt. Mange av guttene vi møter her, har prøvd å bli omplassert og gått på skole mange ganger, men de vender likevel tilbake til gata. Her er de selvstendige og kan gjøre som de vil uten at noen voksne skal bestemme over dem. Her tar de småjobber så de har råd til litt mat, lim og se en film innimellom. Men noen ganger møter vi også nye unger som blir med oss. En av disse traff vi mens han satt og spiste noe mat han hadde funnet i søpla. Vi snakker med ham, spør om hvorfor han er på gata og forteller at CRO har lyst til å hjelpe ham. Og akkurat det er så fantastisk å se. En samtale og livet har gått fra å være totalt håpløst til å få håp og fremtid. Gutten sa at dette var første dagen på gata og grunnen til at han spiste den maten var fordi han hadde gått sulten til sengs kvelden før. Familiesituasjonen var veldig tøff og de hadde ikke lenger råd til å ha ham på skole. Vi tok ham med til CRO hvor han forklarer hele situasjonen sin til sin egen kontaktperson som alle barna har, og de kontakter hjemmet og gir den støtten som trengs. Hvis barnet har blitt misbrukt av noen i huset er det vanlig at barnet blir omplassert til andre slektninger.

Etter street-walk er det te-tid, før vi er med rehabiliteringsklassen. Da er vi enten i klasserommet og har undervisning eller er på fielden. I klasserommet er vi hjelpelærer og på fielden blir det fotball, fresbee og lek. Så er det lunsjtid med helt fantastisk mat og drikke. Resten av dagen går oftest med til sosial tid med barna, kanskje litt kontorarbeid og ikke minst en tur på kjøkkenet for å gi O.B en god klem. Han er kokken på CRO sammen med Mama Edith og de er begge to kjempe herlige. Alltid blide og fornøyde og alltid glade for å få besøk. Innimellom kan jeg også være her litt hvis de trenger hjelp til noe, eller vi ser film med ungene, noe de gjør en del ganger i uka. Vi har også vært med på hjemme besøk som sosialarbeiderne har for å kartlegge hjemmeforholdene til barna.

Det er altså litt av hverdagslivet her nede og det er litt spesielt når man går til sengs om kvelden og skal be natta bønnen. Når jeg var liten ba vi alltid om at alle barn på jorden måtte få ei trygg og god natt og at de ikke måtte være sultne. Men det er litt annerledes når man kan nevne barn man vet ligger og skal sove på gata med navn og kjenner dem.

Manager Liz

Denne uka dro likesågodt hele CRO-staben på retreat, så da var det Maria, meg og de eldste guttene som var igjen for å drive skuta. Først fikk meg og Maria litt småpanikk når vi hørte dette, men det skulle vise seg at dette ikke var nødvendig. Det som er litt annerledes med elever her i Afrika (hvert fall de på CRO) enn de i Norge, er at når lærerne er borte så er de mye greiere enn til vanlig. Det vil si at vi kun har hatt en liten slåsskamp og nesten ingenting småkrangling, noe som vi er veldig godt fornøyd med. Mens det stort sett var de eldre guttene som sto for mat og vaskeorganiseringen hadde vi litt undervisningsopplegg for ungene og morgen- devotion med dem to av dagene. Den første dagen måtte alle opp å se i et speil på det aller mest verdifulle Gud har skapt. Og i dag kastet vi en bøtte med vann over meg for å illustrere hvordan Gud vasker bort alt det gale vi har gjort. Tror de synes det var gøy, men tror de fikk litt sjokk også ettersom andaktene ellers kun er ren lesing fra Bibelen. Ellers har vi lært dem hvordan man lager spå, hatt litt sportsprogram, tegnet tegninger til barn i Norge, lært noen kroppsdeler på engelsk og hatt litt geografi.

Ellers så har det skjedd utrolig mye de siste ukene. Vi har vært ved Lake Victoria, en ti-minutters spasertur til Kenya, i Kampala, bryllup, graduation-ceremony og en del fotballkamper. I Kampala ble jeg en mobil og to bankkort fattigere. Så da lærte jeg at selv om man aldri har blitt ranet før, er det likevel viktig å være forsiktig ettersom en gang alltid må være den første. Så legger jeg endelig med noen bilder fra noe av livet her nede.

Kristin og meg på boda i Kampala

Teacher Nicholas og jeg nyter et av dagens høydepunkt, nemlig te-tid. Dette er ikke hvilken som helst te, men Chai-te. Dvs te som er blandet med melk istedenfor vann, utrolig godt!

Maria og meg ved Lake Victoria. Her var vi med en venn Charles og noen av vennene hans fra universitetet

Piano og gitar har vi ikke, men trommene er der alltid. Dette er fra et morgenmøte med ungene.

Det er alltid barna selv som leder lovsangen. Det er alltid noen som melder seg frivillig og de tar det på sparken hver gang.