Dan er blitt skolegutt!

Rundt juletider kunne dere lese i Fevennen om Dan. Da bodde han fortsatt på gata, noe han har gjort i mange år ettersom han ikke har noe familie å være med. Men nå har en av de eldre guttene på CRO tat han hjem til seg og forrige uke begynte han også på skolen. La oss håpe at det vil vare denne gangen. He looks sooo smart!

For de som ikke har fått det med seg så har jeg fylt 20 år siden sist! Hadde egentlig ikke tenkt det skulle bli noe sørlig feiring, men da jeg kom hjem fra jobb hadde Marias søstre pyntet op biblioteket og stelt istand med gele, fruktsalat og sjokolademousse:) Utrolig koselig

Biblioteket dekorert til fest

Noe utadisjonell bursdaggave, men gleden var likevel stor=)

Ronald tester ut det nye utvalget av rar mat fra Norge. Sjokolademoussen og geleen gle ned, men lakrisen fikk frem en del grimaser.

For et par uker siden hadde vi besøk av en gruppe nordmenn fra Skrik-aksjonen. Da tok vi turen opp til Sipi falls, noen fossefall en times kjøretur fra Mbale.

Gunhild (som reiste i den gruppa), Charles og meg nyter utsikten



Tilslutt må jeg presentere den nyinnflyttede nordmannen her i Mbale. Roger er hans navn og det tok ikke mange dagene her nede før han gikk til innkjøp av motorsykkel. Noe som betyr gratis boda for oss når behovet skulle være der:)

Tvilsomme komplimenter og litt rare bemerkelser+ bilder:)

Som hvit i Afrika må man være forberedt for å få en del kommentarer man ikke ville hørt hjemme i Norge. I begynnelsen av oppholdet for eksempel, når bena våre fikk et nytt plaster for hver dag, var interessen svært stor for å holde seg oppdatert om hvordan sårene grodde. Føttene ble studert nøye og vel av ganske så mange. Litt ubehagelig, men våre sårede ben fikk hvert fall veldig mye omtanke og oppmerksomhet. Men det skulle vise seg at afrikanere er ganske så interessert i flere detaljer ved de hvite gjestene. Her kommer et lite utvalg:

-Maria har lært at hun har 4 striper i pannen når hun hever øyenbrynene. En konklusjon som ble tatt etter at James og Ronald hadde observert og diskutert veldig nøye.
-“So, are you thinking about shaving this off?” Jeg fikk spørsmålet av noen jenter på CRO som synes vekstene på armen min er veldig merkelige. (Dette gjelder egentlig samtlige her nede)
-Føflekker er også en ting som vekker stor oppmerksomhet blant folk og jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har spurt hva det er, eller om det gjør vondt. Fasinert av at huden til Maria flasset av prøvde noen på å skrape vekk de rare flekene også, men de satt nok fast.
-“I can see that you’re putting on weight”. Gidder ikke si mer engang.
-“I can see that you’re redusing” Ronald snakker om hårene på Marias arm.
-En liten gutt kommer å stryker meg på armen, men trekker den fort tilbake igjen i redsel for at den hvite fargen har smittet over.
-“You look sooo smart!!!” Sier en meget oppriktig James til meg når Maria holder på å klippe meg og håret er satt opp hulter til bulter i små klyper.
-“What is happening to your face? You’re so PINK!!!!?” Peter er fortvilet over hva som har skjedd med Kristin etter at hun har hatt aerobic.

Tilslutt en liten kommentar fra en ganske så fortvilet Maria når de ikke ville slippe oss ut av landet til jul: “Jeg SKAL ut av dette dritt-landet! Er det ikke noe her som heter korrupsjon?”

Ananasplanting:

Utdeling av grøt på CRO

Gode venner:)

Ronald og meg koker bønner ute i hagen

Jeg prøver å røre i den store posho gryta på CRO

Nok en gang litt matlaging, denne gang chapati

James og Francis på kjøkkenet

Noen fra Youth-Center gjengen (der vi bor altså): Ronald, Simon, Francis og James. En herlig gjeng:)

Picture time!

Her kommer litt bilder fra de siste ukene i Afrika. Har blitt ganske dårlig med bilder her til nå fordi mitt kamera må hjem til Norge på reparasjon, men legger ut noen de andre har tatt. Maria sin data med en del bilder er selvsagt også klikka så bildene er kanskje ikke så altfor interessante, men de viser hvert fall litt av det vikgtiste, nemlig noe av fargen vi fikk på Mombasa:)

Litt av gjengen fra Hald som var samlet på nyttrsaften.

Den ble feiret med god mat, litt underholdning og ikke minst selskapsleker

Meg og Margrethe

Vi så faktisk ingen raketter, men hva gjør vel det så lenge vi har stjernerab

Kvelden ble avsluttet med Love Actually mens vi varmet oss under dynene. I Nairobi er det nemlig kaldt!

Vi måtte vente på flyplassen i Nairobi i 12 timer for å unngå og måtte kjøre gjennom opptøyene.

Dagen ble stort sett tilbrakt på Java-house. På dette bildet ser dere Vegard og meg.

Trygt fremme i Kampala kunne vi kose oss i hagen til Kristin og Margrethe med Casava-chips (selv om dere ikke ser akkurat et på bildet). Her ser vi også det gamle Kenya teamet samlet som nå blir splittet til hver sin del av Afrika. Må minnene dere fikk isammen leve evig. Men dere kommer garantert til å få det kjempespennende på de nye stedene

Til slutt et lite glimt fra rush-trafikken i Kampala. Her gjelder det å holde bena tett inntil bodaen (altså motorsykkelen) for ikke å få dem knust i en av bilene man snirkler baner seg gjennom.

En ganske saa annerledes jul ja

Da er nye uker flydd avgaarde og ganske mye har skjedd. I forjulstiden slapp vi alt stress med julegaver og slikt, men istedenfor fikk vi andre ting aa stresse med. For det forste saa ble noen omraader i Uganda preget av Ebola-viruset som kan vaere ganske saa farlig. Dette trodde vi hadde kommet til Mbale saa noen folk gikk rundt med plastikkhansker, men det skulle vise seg aa vaere falsk alarm. Naar dette endelig hadde roet seg skulle det vise seg at visumet var i ferd med aa gaa ut og vi sto i fare for ikke aa komme ut av landet til jul. Dette var litt itrriterende ettersom vi hadde booket baade hotell og busser, men etter noen litt nervepirrende dager ordnet ting seg og vi kunne sette oss paa bussen til Nairobi. Her motte vi Team Kenya og sammen tok vi turen videre til Mombasa. Her gikk dagene med til aa baade, ligge paa flytemadrass paa sjoen og bli solbrent for saa aa flasse alt vekk igjen. Dette gjaldt selvfølgelig noen mer enn andre, men hva annet kan man fovente (Kristin og Maria) når man ligger timesvis ut å flyter på sjøen selv om man allerede har bli svidd dagen i forveien. Det ble ogsaa en del TV underholdning med en haug av filmer, serier og ikke minst indiske versjonen av idol og dansefeber. Paa julaften begynte vi som vanlig med noen timer ved bassengkanten før vi gikk inn og spiste Toro-grøt. Etter dette gikk vi en liten tur paa stranda, ogsaa gikk vi for aa pynte oss til den store kvelden. Paa menyen sto det taco, men vi hadde det likevel litt tradisjonelt med julemusikk, juleservietter og godteri.

Etter Mombasa sto Nairobi for tur, noe som endte opp med ikke aa bli helt som planlagt. Opptoyene rundt valget var nemlig igang saa noe av det forste vi saa naar vi naermet oss byen var royk fra brennende biler. Vi kunne derfor ikke overnatt den ene natta paa fokus/senteret som vi hadde planlagt og maatte dra rett til den norske skolen. Da satt Kristin og Margrethe som hadde ankommet byen tidligere innestengt paa Fokus senteret, men de ble heldigvis bragt ut morgenen etter saa de slapp og sitte der alene paa nyttaarsaften. Det er mange detaljer med disse dagene og situasjonen, men regner med alle de andre som oplevde skriver en del saa jeg velger aa avslutte her med aa si at vi Infield da ble flyttet til Uganda, saa vi ble evakuert ut.
Og selv om vi hele tiden var trygge der vi var, saa var det selvssagt vondt aa tenke paa alt som skjedde bare faa kilometer unna.

Bryllaup

Ettersom vi nå er godt uti desember og kun ei drøy uke til julaften ville det selvsagt vært mest naturlig at jeg hadde skrevet litt om juleforberedelser her nede. Men først synes jeg det var på tide å legge ut om noen brylluper vi har vært i her nede. Har egentlig skrevet det for lenge siden, så måtte bare få lagt det ut.

Etter å ha tilbragt to måneder her i Uganda har jeg allerede rukket å være i dobbelt så mange brylluper her enn jeg noen gang har vært i Norge (dvs. si to, men vi kunne vært i tre). Først ut var Erena sitt. Hun jobber på CRO, og noen uker før bryllupet ble vi invitert med på bryllupsmøte. Vi ble meget begeistret og trodde det som ville foregå var planlegging og organisering av bryllupet. Men når vi litt senere fikk utdelt hele budsjettet for bryllupet, skjønte vi at det kanskje ville bli litt annerledes enn hva vi først hadde tenkt. Og dette skulle vise seg og være sant. Et bryllupsmøte går nemlig ut på å finne kreative måter å tjene inn penger på, samt bitte litte grann organisering av veldedighetsarbeid på bryllupsdagen. Vi prøvde å tenke ut noen bra måter å tjene penger på, men hvordan kan man samle inn penger i et land hvor nesten ingen har noen penger? Vi vurderte vaffelsalg eller gateakrobatikk, men regent med at ikke så mange gadd å gi penger til noen hvite, så da meldte vi oss heller frivillig til å betale for brudens smykke og lommetørkle. Men på møtet var det også andre måter å få inn penger på. Det var kollekt og auksjoner på ulike gjenstander. Vi måtte også betale bøter hvis mobilen vår ringte, hvis vi ikke klappet når noen gav et bidrag, eller gikk ut av rommet under møtet. Det var litt vittig, men også litt rart ettersom bryllupet ikke var ferdig finansiert samme uka som den store dagen. Men bryllup er bryllup og her finnes det ikke noe som skal være halvveis. Kun en hel bygning på 8 kaker er godt nok, det samme er det med mat og stoler til 200-300 hundre personer (men hele gjesteantallet liger på mellom 500-1000). Hvis du bare er så mye som en bekjent av brudeparets grand-tante kan det virke som en fornærmelse mot de to hvis du ikke kommer i bryllupet. I tillegg kommer det også en del personer som bare kommer fordi de liker brylluper og fordi de får masse god mat.

Fra begynnelsen så vi veldig frem til dette bryllupet, men etter å ha deltatt på en 5-timers lang gaduation-ceremony uka før, fryktet vi det verste for hvor lenge et bryllup ville vare. Og det skulle vise seg at vil ble positivt overrasket. Selv om vi var flinke og kom tre kvarter for sent , måtte vi likevel sitte å vente halvannen time før det hele var i gang. Men i mellomtiden var det underholdning med sang, dans og brudegommens innmarsj.
Så var det reception som var fylt med litt mer taler, kakekutting , ny innmarsj av de nygifte (nå i nye antrekk), og gaveoverrekkelse. Så er det mat, så går vi. Maten er nemlig helt på slutten av bryllupet for hvis de har det før programmet er ferdig vil alle bare gå etter at de er forsynt.

Bruden og brudefølget hennes ankommer kirka


Som i Norge mater brudeparet hverandre med bryllupskaka

Innmars nr. 2 til reception. Og her er det ikke noe stiv gange som i Norge, men mer gynging/dansegåing (litt vanskelig å forklare merket jeg), veldig kult.

I alle brylluper i Afrika er det en haug av fotografer som går rundt å tar bilde av folk som de kan kjøpe etterpå. På disse bildene gjelder det å se minst mulig glad ut og i hvertfall ikke se i kameraet. I begynnelsen fikk vi ikke helt dette til...

...Men etter hvert kom oss veldig.

Da var det igjen på tide med en oppdatering og i den anledning tenkte jeg å skrive litt mer utfyllende om livet på CRO. Selv om ingen dager er helt like, så er det hvert fall noen ting som er så å si fast på programmet: Vi begynner dagen klokka 08.30 og starter med ”Morning-Devotion”, med staben. Dette er et lite møte hvor vi først synger i kanskje 20 min, ber, også er det en som holder en liten andakt. Dette er utrolig fint å være med på og spesielt bidrar musikken til dette. Vi bruker ingen instrumenter bortsett fra vokal og trommer. Vi synger en del engelske sanger, men også en del afrikanske. Selv om jeg ikke kan alle disse ennå (de har ganske mange), så gjør det ingenting. Alle synger fritt ut den stemmen som passer dem best og det klinger bare kjempefint. Og iblant, hvis stemningen er riktig på topp skal man ikke se bort ifra at noen reiser seg og begynner å danse. Noen ganger er vi med på barnas Devotion som jeg har lagt ut litt bilder fra tidligere. Og samme greia der; Unger som spiller kjempekult på trommer, mens alle andre danser og synger ut av full hals. Herlig er det også å høre på når hvert møte avsluttes med velsignelsen og barna roper ut i kor: ”May the grace of our Lord, Jesus Christ and the love of God and the fellowship of the holy spirit be with us now and for ever more.”

Etter Devotion er det tid for å hilse på kollegene og fortelle hvordan det står til med hjemmet, hvordan ettermiddag, kvelden og natten har vært og hvordan formen er. Så er det klart for street-walk. Dvs. at vi går rundt i byen for å se etter nye og gamle gatebarn å prøve å få dem med til CRO. Fra begynnelsen så synes jeg egentlig ikke at dette var så ille (i forhold til inntrykk og sånn), men nå må jeg kjempe mot tårene omtrent hver gang. Vi har alltid noen faste steder vi passerer og et av disse er taxi parken hvor guttene pleier å vaske seg. Ved siden av vaskeplassen er det også en søppelhaug som fører til at plassen kryr av fluer og lukten er rett og slett bare grusom. På søppelhaugen er det alltid noen som er ute og leter etter mat eller tomflasker de kan selge. Og det er bare så utrolig vondt å se. Noen ganger er det kanskje en gammel mann, en annen dag to søstre. Og der går de, omringet av fluer mens de graver for å se om de finner noe de kan leve av resten av dagen. En dag så jeg også en mann som jaget en ”Mad-man” med en stor spade. ”Mad people” er de som er absolutt lavest på rangstigen i dette samfunnet. Ingen respekt og ingen verdi, du er bare gal og har ikke mulighet til noe ordentlig liv, kun fordi du er tilbakestående eller har en psykisk sykdom. Så står jeg der og ser på synet samtidig som gategutter kommer hen for å hilse. Klærne deres er skitne, huden inntørket og full av arr. Blikket er sløvt, og årsaken til det blir avslørt av lukten og ei lita hvit fille de kanskje holder i handa. Sniffingen er det som skal til for å overleve de kjølige nettene, men også det som gjør at veien tilbake fra gata blir enda vanskeligere. Hjernen blir redusert og avhengigheten vanskelig å bli kvitt. Mange av guttene vi møter her, har prøvd å bli omplassert og gått på skole mange ganger, men de vender likevel tilbake til gata. Her er de selvstendige og kan gjøre som de vil uten at noen voksne skal bestemme over dem. Her tar de småjobber så de har råd til litt mat, lim og se en film innimellom. Men noen ganger møter vi også nye unger som blir med oss. En av disse traff vi mens han satt og spiste noe mat han hadde funnet i søpla. Vi snakker med ham, spør om hvorfor han er på gata og forteller at CRO har lyst til å hjelpe ham. Og akkurat det er så fantastisk å se. En samtale og livet har gått fra å være totalt håpløst til å få håp og fremtid. Gutten sa at dette var første dagen på gata og grunnen til at han spiste den maten var fordi han hadde gått sulten til sengs kvelden før. Familiesituasjonen var veldig tøff og de hadde ikke lenger råd til å ha ham på skole. Vi tok ham med til CRO hvor han forklarer hele situasjonen sin til sin egen kontaktperson som alle barna har, og de kontakter hjemmet og gir den støtten som trengs. Hvis barnet har blitt misbrukt av noen i huset er det vanlig at barnet blir omplassert til andre slektninger.

Etter street-walk er det te-tid, før vi er med rehabiliteringsklassen. Da er vi enten i klasserommet og har undervisning eller er på fielden. I klasserommet er vi hjelpelærer og på fielden blir det fotball, fresbee og lek. Så er det lunsjtid med helt fantastisk mat og drikke. Resten av dagen går oftest med til sosial tid med barna, kanskje litt kontorarbeid og ikke minst en tur på kjøkkenet for å gi O.B en god klem. Han er kokken på CRO sammen med Mama Edith og de er begge to kjempe herlige. Alltid blide og fornøyde og alltid glade for å få besøk. Innimellom kan jeg også være her litt hvis de trenger hjelp til noe, eller vi ser film med ungene, noe de gjør en del ganger i uka. Vi har også vært med på hjemme besøk som sosialarbeiderne har for å kartlegge hjemmeforholdene til barna.

Det er altså litt av hverdagslivet her nede og det er litt spesielt når man går til sengs om kvelden og skal be natta bønnen. Når jeg var liten ba vi alltid om at alle barn på jorden måtte få ei trygg og god natt og at de ikke måtte være sultne. Men det er litt annerledes når man kan nevne barn man vet ligger og skal sove på gata med navn og kjenner dem.

Manager Liz

Denne uka dro likesågodt hele CRO-staben på retreat, så da var det Maria, meg og de eldste guttene som var igjen for å drive skuta. Først fikk meg og Maria litt småpanikk når vi hørte dette, men det skulle vise seg at dette ikke var nødvendig. Det som er litt annerledes med elever her i Afrika (hvert fall de på CRO) enn de i Norge, er at når lærerne er borte så er de mye greiere enn til vanlig. Det vil si at vi kun har hatt en liten slåsskamp og nesten ingenting småkrangling, noe som vi er veldig godt fornøyd med. Mens det stort sett var de eldre guttene som sto for mat og vaskeorganiseringen hadde vi litt undervisningsopplegg for ungene og morgen- devotion med dem to av dagene. Den første dagen måtte alle opp å se i et speil på det aller mest verdifulle Gud har skapt. Og i dag kastet vi en bøtte med vann over meg for å illustrere hvordan Gud vasker bort alt det gale vi har gjort. Tror de synes det var gøy, men tror de fikk litt sjokk også ettersom andaktene ellers kun er ren lesing fra Bibelen. Ellers har vi lært dem hvordan man lager spå, hatt litt sportsprogram, tegnet tegninger til barn i Norge, lært noen kroppsdeler på engelsk og hatt litt geografi.

Ellers så har det skjedd utrolig mye de siste ukene. Vi har vært ved Lake Victoria, en ti-minutters spasertur til Kenya, i Kampala, bryllup, graduation-ceremony og en del fotballkamper. I Kampala ble jeg en mobil og to bankkort fattigere. Så da lærte jeg at selv om man aldri har blitt ranet før, er det likevel viktig å være forsiktig ettersom en gang alltid må være den første. Så legger jeg endelig med noen bilder fra noe av livet her nede.

Kristin og meg på boda i Kampala

Teacher Nicholas og jeg nyter et av dagens høydepunkt, nemlig te-tid. Dette er ikke hvilken som helst te, men Chai-te. Dvs te som er blandet med melk istedenfor vann, utrolig godt!

Maria og meg ved Lake Victoria. Her var vi med en venn Charles og noen av vennene hans fra universitetet

Piano og gitar har vi ikke, men trommene er der alltid. Dette er fra et morgenmøte med ungene.

Det er alltid barna selv som leder lovsangen. Det er alltid noen som melder seg frivillig og de tar det på sparken hver gang.