Lisbeths ekstremsport helg

Nå sitter du kanskje å småler litt med deg selv ettersom jeg kanskje ikke er den første personen du tenker på når det gjelder de ekstreme sportsgrener (eller kanskje sportsgrener generelt), men denne helga var det ikke akkurat småtterier jeg bega meg ut på.
Etter å ha feiret jul på ganske så utradisjonelt vis kunne vi ikke gjøre det annerledes med påskeferien. Men mens juleferien ble feiret med full avslapping langs bassengkanten var påsken preget av litt høyere pulsnivå. Turen gikk nemlig til Jinja og The Source of the Nile med rafting og strikkhopp på programmet. Jeg hadde ikke gjort noen av delene før så var ganske spent, men av en eller annen grunn var det raftinga jeg gruet meg mest til. Noen av strykene jeg tok var nemlig var nemlig stryk i grad fem (grad seks er det meste), noe jeg ikke tror vi har i Norge ei gang. Strykene var heilt ekstreme og skjønner egentlig ikke helt hvordan alle klarer å overleve. Men det gjorde vi da og det var sykt gøy! Det var bare litt ille på toppen av strykene når man ikke visste hvordan det ville ende. Men var heldig med båten jeg var i for vi tippet kun ei gang=) Det eneste som var litt kjipt, men som egentlig bare lagde litt mer action var at det plaskregnet stort sett hele tida, og tillegg lynte og tordnet det. Og der satt vi, mitt utpå Nilen og jeg merket at jeg brøt samtlige av advarslene jeg fikk som liten om hvordan oppholde meg i tordenvær. Men ingen farlige situasjoner oppstod og på tross av kulda var det riktig en riktig så gøy opplevelse.

Dagen etterpå var det strikkhoppet som sto for tur. Dette er noe jeg egentlig alltid har lyst til å gjøre, men følte meg ikke helt klar når de andre gjorde det på infield. Men denne gangen var det nå eller aldri og jeg gledet meg egentlig bare. Jeg gledet meg helt til strikken var festet rundt beina og jeg skulle begynne å gå til kanten. Først var jeg nervøs for at jeg ikke skulle hoppe riktig, holde armene riktig og se riktig. Men når jeg nærmet meg kanten forsvant alt dette og jeg kunne ikke begripe hva jeg hadde gitt meg ut på og hva jeg var i ferd med å gjøre. Bare hoppe ut fra et tårn med en erfaring ikke høyere en 3-meteren bak meg… Så begynte en stemme å telle ned: ”3-2-1-bugee!!!”, og plutselig var jeg i lufta styrtende nedover mot Nilen. Først hylte jeg, så fikk jeg en liten klump i halsen, så var det kjempegøy. Jeg kunne ikke helt skjønne at jeg faktisk hadde gjort det, men jeg forsto ganske raskt at jo, det hadde skjedd. Alle redselstanker om nakkesleng og ubehag var borte for det merket jeg absolutt ingenting til. Så da hang jeg der da en liten stund før en båt kom og fanget meg opp. Etterpå ville jeg egentlig bare gjøre det igjen, men prisen ble en liten hindring.

Dette bildet er altså tatt noen få minutter før det skulle skje. Margrethe som tok det sa jeg skulle vise mine indre følelser der og da som egentlig bare var glede, men dette var hun ikke fornøyd med. Defor måtte jeg late som jeg var litt redd også (prøve hvert fall), noe jeg ble etterhvert også på ordentlig.

Da kastet jeg meg ut.

Og der hang jeg da. Lettet og veldig glad=)

Ny rehabiliteringsklasse

Her i Uganda flyr ukene noe bloggen har baert preg av de siste ukene. Paa CRO har vi naa startet igang med ny rehabiliteringsklasse og de er saa utrolig herlige. Selv om undervisningen den gamle klassen fikk var enkel og grei for meg aa folge med paa, er denne enda lettere. ABC og 123 er det som staar paa timeplanen samt aa laere seg aa si: "Im sitting down", naar de sitter nede, saa reiser de seg og sier : "Im standing up", og slik kan de holde paa en stund.

For hver time maa vi dele ut tavler og kritt til alle sammen

Naar uhellet er ute er CRO klinikken heldigvis ikke langt unna noe denne gutten har benyttet seg av:)

Saa maa jeg bare ta med et bilde av denne jenta her. Navnet er Mercy og hun er babyen min paa CRO. Naar hun ble fodt ble hun forlatt paa sykehuset og har ingen familie. Men heldigvis var det et snill dame som jobbet paa sykehuset som tok henne til seg og gav henne et hjem. Selv om de fleste ikke har saa mange penger her nede er det utrolig mange som likevel tar til seg foreldrelose unger. Kanskje foreldrene er dode av aids og barna er etterlatt til seg selv. Da har vi hort saa mange eksempler paa nabomodre som har barn selv og i utgangspunktet ikke raad til aa ha dem i det hele tatt. Men likevel tar de til seg flere barn og gir dem et liv slik det er ment aa vaere. Disse beundrer jeg utrolig mye. Saa lenge det finnes hjerterom finnes det husrom=)

Dan er blitt skolegutt!

Rundt juletider kunne dere lese i Fevennen om Dan. Da bodde han fortsatt på gata, noe han har gjort i mange år ettersom han ikke har noe familie å være med. Men nå har en av de eldre guttene på CRO tat han hjem til seg og forrige uke begynte han også på skolen. La oss håpe at det vil vare denne gangen. He looks sooo smart!

For de som ikke har fått det med seg så har jeg fylt 20 år siden sist! Hadde egentlig ikke tenkt det skulle bli noe sørlig feiring, men da jeg kom hjem fra jobb hadde Marias søstre pyntet op biblioteket og stelt istand med gele, fruktsalat og sjokolademousse:) Utrolig koselig

Biblioteket dekorert til fest

Noe utadisjonell bursdaggave, men gleden var likevel stor=)

Ronald tester ut det nye utvalget av rar mat fra Norge. Sjokolademoussen og geleen gle ned, men lakrisen fikk frem en del grimaser.

For et par uker siden hadde vi besøk av en gruppe nordmenn fra Skrik-aksjonen. Da tok vi turen opp til Sipi falls, noen fossefall en times kjøretur fra Mbale.

Gunhild (som reiste i den gruppa), Charles og meg nyter utsikten



Tilslutt må jeg presentere den nyinnflyttede nordmannen her i Mbale. Roger er hans navn og det tok ikke mange dagene her nede før han gikk til innkjøp av motorsykkel. Noe som betyr gratis boda for oss når behovet skulle være der:)

Tvilsomme komplimenter og litt rare bemerkelser+ bilder:)

Som hvit i Afrika må man være forberedt for å få en del kommentarer man ikke ville hørt hjemme i Norge. I begynnelsen av oppholdet for eksempel, når bena våre fikk et nytt plaster for hver dag, var interessen svært stor for å holde seg oppdatert om hvordan sårene grodde. Føttene ble studert nøye og vel av ganske så mange. Litt ubehagelig, men våre sårede ben fikk hvert fall veldig mye omtanke og oppmerksomhet. Men det skulle vise seg at afrikanere er ganske så interessert i flere detaljer ved de hvite gjestene. Her kommer et lite utvalg:

-Maria har lært at hun har 4 striper i pannen når hun hever øyenbrynene. En konklusjon som ble tatt etter at James og Ronald hadde observert og diskutert veldig nøye.
-“So, are you thinking about shaving this off?” Jeg fikk spørsmålet av noen jenter på CRO som synes vekstene på armen min er veldig merkelige. (Dette gjelder egentlig samtlige her nede)
-Føflekker er også en ting som vekker stor oppmerksomhet blant folk og jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har spurt hva det er, eller om det gjør vondt. Fasinert av at huden til Maria flasset av prøvde noen på å skrape vekk de rare flekene også, men de satt nok fast.
-“I can see that you’re putting on weight”. Gidder ikke si mer engang.
-“I can see that you’re redusing” Ronald snakker om hårene på Marias arm.
-En liten gutt kommer å stryker meg på armen, men trekker den fort tilbake igjen i redsel for at den hvite fargen har smittet over.
-“You look sooo smart!!!” Sier en meget oppriktig James til meg når Maria holder på å klippe meg og håret er satt opp hulter til bulter i små klyper.
-“What is happening to your face? You’re so PINK!!!!?” Peter er fortvilet over hva som har skjedd med Kristin etter at hun har hatt aerobic.

Tilslutt en liten kommentar fra en ganske så fortvilet Maria når de ikke ville slippe oss ut av landet til jul: “Jeg SKAL ut av dette dritt-landet! Er det ikke noe her som heter korrupsjon?”

Ananasplanting:

Utdeling av grøt på CRO

Gode venner:)

Ronald og meg koker bønner ute i hagen

Jeg prøver å røre i den store posho gryta på CRO

Nok en gang litt matlaging, denne gang chapati

James og Francis på kjøkkenet

Noen fra Youth-Center gjengen (der vi bor altså): Ronald, Simon, Francis og James. En herlig gjeng:)

Picture time!

Her kommer litt bilder fra de siste ukene i Afrika. Har blitt ganske dårlig med bilder her til nå fordi mitt kamera må hjem til Norge på reparasjon, men legger ut noen de andre har tatt. Maria sin data med en del bilder er selvsagt også klikka så bildene er kanskje ikke så altfor interessante, men de viser hvert fall litt av det vikgtiste, nemlig noe av fargen vi fikk på Mombasa:)

Litt av gjengen fra Hald som var samlet på nyttrsaften.

Den ble feiret med god mat, litt underholdning og ikke minst selskapsleker

Meg og Margrethe

Vi så faktisk ingen raketter, men hva gjør vel det så lenge vi har stjernerab

Kvelden ble avsluttet med Love Actually mens vi varmet oss under dynene. I Nairobi er det nemlig kaldt!

Vi måtte vente på flyplassen i Nairobi i 12 timer for å unngå og måtte kjøre gjennom opptøyene.

Dagen ble stort sett tilbrakt på Java-house. På dette bildet ser dere Vegard og meg.

Trygt fremme i Kampala kunne vi kose oss i hagen til Kristin og Margrethe med Casava-chips (selv om dere ikke ser akkurat et på bildet). Her ser vi også det gamle Kenya teamet samlet som nå blir splittet til hver sin del av Afrika. Må minnene dere fikk isammen leve evig. Men dere kommer garantert til å få det kjempespennende på de nye stedene

Til slutt et lite glimt fra rush-trafikken i Kampala. Her gjelder det å holde bena tett inntil bodaen (altså motorsykkelen) for ikke å få dem knust i en av bilene man snirkler baner seg gjennom.

En ganske saa annerledes jul ja

Da er nye uker flydd avgaarde og ganske mye har skjedd. I forjulstiden slapp vi alt stress med julegaver og slikt, men istedenfor fikk vi andre ting aa stresse med. For det forste saa ble noen omraader i Uganda preget av Ebola-viruset som kan vaere ganske saa farlig. Dette trodde vi hadde kommet til Mbale saa noen folk gikk rundt med plastikkhansker, men det skulle vise seg aa vaere falsk alarm. Naar dette endelig hadde roet seg skulle det vise seg at visumet var i ferd med aa gaa ut og vi sto i fare for ikke aa komme ut av landet til jul. Dette var litt itrriterende ettersom vi hadde booket baade hotell og busser, men etter noen litt nervepirrende dager ordnet ting seg og vi kunne sette oss paa bussen til Nairobi. Her motte vi Team Kenya og sammen tok vi turen videre til Mombasa. Her gikk dagene med til aa baade, ligge paa flytemadrass paa sjoen og bli solbrent for saa aa flasse alt vekk igjen. Dette gjaldt selvfølgelig noen mer enn andre, men hva annet kan man fovente (Kristin og Maria) når man ligger timesvis ut å flyter på sjøen selv om man allerede har bli svidd dagen i forveien. Det ble ogsaa en del TV underholdning med en haug av filmer, serier og ikke minst indiske versjonen av idol og dansefeber. Paa julaften begynte vi som vanlig med noen timer ved bassengkanten før vi gikk inn og spiste Toro-grøt. Etter dette gikk vi en liten tur paa stranda, ogsaa gikk vi for aa pynte oss til den store kvelden. Paa menyen sto det taco, men vi hadde det likevel litt tradisjonelt med julemusikk, juleservietter og godteri.

Etter Mombasa sto Nairobi for tur, noe som endte opp med ikke aa bli helt som planlagt. Opptoyene rundt valget var nemlig igang saa noe av det forste vi saa naar vi naermet oss byen var royk fra brennende biler. Vi kunne derfor ikke overnatt den ene natta paa fokus/senteret som vi hadde planlagt og maatte dra rett til den norske skolen. Da satt Kristin og Margrethe som hadde ankommet byen tidligere innestengt paa Fokus senteret, men de ble heldigvis bragt ut morgenen etter saa de slapp og sitte der alene paa nyttaarsaften. Det er mange detaljer med disse dagene og situasjonen, men regner med alle de andre som oplevde skriver en del saa jeg velger aa avslutte her med aa si at vi Infield da ble flyttet til Uganda, saa vi ble evakuert ut.
Og selv om vi hele tiden var trygge der vi var, saa var det selvssagt vondt aa tenke paa alt som skjedde bare faa kilometer unna.

Bryllaup

Ettersom vi nå er godt uti desember og kun ei drøy uke til julaften ville det selvsagt vært mest naturlig at jeg hadde skrevet litt om juleforberedelser her nede. Men først synes jeg det var på tide å legge ut om noen brylluper vi har vært i her nede. Har egentlig skrevet det for lenge siden, så måtte bare få lagt det ut.

Etter å ha tilbragt to måneder her i Uganda har jeg allerede rukket å være i dobbelt så mange brylluper her enn jeg noen gang har vært i Norge (dvs. si to, men vi kunne vært i tre). Først ut var Erena sitt. Hun jobber på CRO, og noen uker før bryllupet ble vi invitert med på bryllupsmøte. Vi ble meget begeistret og trodde det som ville foregå var planlegging og organisering av bryllupet. Men når vi litt senere fikk utdelt hele budsjettet for bryllupet, skjønte vi at det kanskje ville bli litt annerledes enn hva vi først hadde tenkt. Og dette skulle vise seg og være sant. Et bryllupsmøte går nemlig ut på å finne kreative måter å tjene inn penger på, samt bitte litte grann organisering av veldedighetsarbeid på bryllupsdagen. Vi prøvde å tenke ut noen bra måter å tjene penger på, men hvordan kan man samle inn penger i et land hvor nesten ingen har noen penger? Vi vurderte vaffelsalg eller gateakrobatikk, men regent med at ikke så mange gadd å gi penger til noen hvite, så da meldte vi oss heller frivillig til å betale for brudens smykke og lommetørkle. Men på møtet var det også andre måter å få inn penger på. Det var kollekt og auksjoner på ulike gjenstander. Vi måtte også betale bøter hvis mobilen vår ringte, hvis vi ikke klappet når noen gav et bidrag, eller gikk ut av rommet under møtet. Det var litt vittig, men også litt rart ettersom bryllupet ikke var ferdig finansiert samme uka som den store dagen. Men bryllup er bryllup og her finnes det ikke noe som skal være halvveis. Kun en hel bygning på 8 kaker er godt nok, det samme er det med mat og stoler til 200-300 hundre personer (men hele gjesteantallet liger på mellom 500-1000). Hvis du bare er så mye som en bekjent av brudeparets grand-tante kan det virke som en fornærmelse mot de to hvis du ikke kommer i bryllupet. I tillegg kommer det også en del personer som bare kommer fordi de liker brylluper og fordi de får masse god mat.

Fra begynnelsen så vi veldig frem til dette bryllupet, men etter å ha deltatt på en 5-timers lang gaduation-ceremony uka før, fryktet vi det verste for hvor lenge et bryllup ville vare. Og det skulle vise seg at vil ble positivt overrasket. Selv om vi var flinke og kom tre kvarter for sent , måtte vi likevel sitte å vente halvannen time før det hele var i gang. Men i mellomtiden var det underholdning med sang, dans og brudegommens innmarsj.
Så var det reception som var fylt med litt mer taler, kakekutting , ny innmarsj av de nygifte (nå i nye antrekk), og gaveoverrekkelse. Så er det mat, så går vi. Maten er nemlig helt på slutten av bryllupet for hvis de har det før programmet er ferdig vil alle bare gå etter at de er forsynt.

Bruden og brudefølget hennes ankommer kirka


Som i Norge mater brudeparet hverandre med bryllupskaka

Innmars nr. 2 til reception. Og her er det ikke noe stiv gange som i Norge, men mer gynging/dansegåing (litt vanskelig å forklare merket jeg), veldig kult.

I alle brylluper i Afrika er det en haug av fotografer som går rundt å tar bilde av folk som de kan kjøpe etterpå. På disse bildene gjelder det å se minst mulig glad ut og i hvertfall ikke se i kameraet. I begynnelsen fikk vi ikke helt dette til...

...Men etter hvert kom oss veldig.